Det var ingen elite som sviktet oss

Oslo 1979: Hundrevis av muslimer bøyer seg mot Mekka. Ingen hadde sett for seg at det skulle bli slik. Hvem har skylden for Norges høye innvandring? Debatten er så betent at professorer helst unngår hverandre.

På innvandringskritiske blogger får Arbeiderpartiet og Gro Harlem Brundtland skylden. - Hvem andre enn Gro Harlem Brundtland førte an, skriver Dan Odfjell hos Document, om Stortingsmelding 74 (1979-80) og Gros plan om å endre Norge fra et etnisk homogent samfunn til et flerkulturelt.

Dette er oppspinn. Brundtland var miljøvernminister i 1979 og det var ingen plan. Likevel gjentas fortellingen om at Gro og Ap hadde et mål om å ødelegge Norge.

Hva som egentlig skjedde, vet vi nå mer om takket være flere interessante bøker. Terje Tvedts «Det internasjonale gjennombrudd» kom i fjor. Nylig kom Jostein Gripsrud med «Det norske hamskiftet?» som kritiserer førstnevnte. Med i den betente diskusjonen er også innvandringsforskere som Grete Brochmann og Hallvard Tjelmeland.

Alle har lest de gamle stortingsmeldingene. Den første om innvandring kom i 1974. Tvedt avviser at Gro var ansvarlig, men også han skriver at meldingen «argumenterte for at målet var et flerkulturelt samfunn».

Han nevner ikke at meldingen advarer mot «muhammedanerne» og konflikter fordi de ikke spiser svin, og at «vi her har med problemer å gjøre som representerer en sterk utfordring for vår toleranse.» Han tar ikke med utdrag som «det rår snevre grenser for hvor stor innvandring som kan absorberes her uten at store problemer oppstår. Innvandringen må derfor holdes under kontroll.»

Slike hull finnes det mange av hos Tvedt. For eksempel nevner han ikke i det hele tatt den viktige meldingen fra Brundtland-regjeringen «Om flyktningepolitikken» (1995) som innførte strenge tiltak som midlertidighet og retur, og det med Flyktingerådet med på laget.

Og som Gripsrud har vist slurver Tvedt med kildene. For eksempel er kilden for opplysningen om at norske politikere hadde som mål å lage et flerkulturelt samfunn ubrukelig.

Du kan lese meldingen selv. Målet var å begrense innvandringen. Høringsrunden oppsummeres greit med at de fleste beskriver «forskjellige problemer med innvandringen og slutter seg til fremlegg om avgrensning av innvandringen.» Sosialdepartementet sa at innvandringen fører med seg «sosiale problemer». Institutt for sosiologi uttalte at det «er urimelig å skape nye problemgrupper ved å tillate nye gruppers arbeidstakere med økonomiske, sosiale og kulturelle funksjonshemminger.» Kommunaldepartementet skrev at innvandringen «skaper alvorlige problemer» og at man derfor må «ha kontroll med den.» Juss Buss skrev «stenging av grensene er det eneste forsvarlige.»

Et utvalg som ble kalt Danielsen-utvalget hadde gjort forarbeidet. Det er også kjent på høyreorienterte blogger. Frp-er Kent Andersen skriver at utvalgets budskap var at Norge «trengte arbeidskraft og den måtte hentes fra utlandet». Og «Det som ER sikkert er at ingen av disse Stortingsmeldingene inneholder den minste advarsel om hva som skal komme.»

I virkeligheten advarte utvalget mot «agenter som utnyttet smutthull i fremmedlovgivningen som på kort varsel kan skape problemer med sterk tilstrømning av utenlandske arbeidstakere». Arbeidsdirektoratet skrev at utenlandsk arbeidskraft «kan komme til å vanskeliggjøre distriktsutbygging, kvinners yrkesdeltakelse (...)» Det listes opp en rekke instanser som avviser behov for arbeidskraftsinnvandring, som Likestillingsrådet.

At et godshetstyranni, som Tvedt kaller det, ønsket seg stor innvandring, er det altså ikke hold for i de offisielle dokumentene.

Men resultatet er jo likevel stor innvandring?

Ankomstene har å gjøre med velstandsvekst, etterspørsel etter arbeidskraft, gjestearbeiderprogram i naboland, etter hvert billigere flybilletter, forklaringer også Tvedt er inne på. Han skriver likevel at myten om en streng, norsk innvandringspolitikk er avvist, siden vi fikk høy innvandring. Derfor «må den ha vært liberal».

Tvedt får regnestykket til å gå opp fordi han regner med den store innvandringen fra EU etter 2004. Men på EU-innvandring har Tvedts «godhetstyranni» svak forklaringskraft. Det er billig arbeidskraft og fart i økonomien som er årsaken til arbeidsinnvandringen etter at EU åpnet grensene.

Uten at det har noe med Tvedt å gjøre, er det skillet også klart på innvandringskritiske blogger. Der er ikke østeuropeerne problemet. Tvert om idylliseres «Visegradlandene» på grunn av få muslimer.

Men Tvedt skriver at Norge «i forhold til folketallet har hatt en større og raskere innvandring fra utviklingsland enn de aller fleste europeiske land» og at «befolkningen (har) vokst nærmest utelukkende gjennom asylinstituttet, familiegjenforening og ved at regjeringen har gitt opphold på humanitært grunnlag».

Dette er feil. Det er EU-innvandring som står for veksten det siste tiåret. Og ser vi på den ikke-vestlige innvandringen («non-EU») ligger Norge midt på treet i OECD. En rekke andre vestlige land har i perioden han skriver om, i absolutte tall og som andel av befolkningen, høyere og raskere ikke-vestlig innvandring.

Asylinnvandringen, som kom etter innvandringsstoppen i 1975, skiller seg ikke mye fra andre europeiske land. Den har gått i bølger, fordi det settes inn innstrammende tiltak hver gang antallet øker, både i 1988, 2001, 2008 og 2015.

Men i Tvedts bok er folk som Egeland, Støre, Brende, Barth Eide, Solheim, Frafjord Johnson, Austenå og Eide med i «det humanitærpolitiske kompleks» som danner godhetstyranniet. Han hevder at han selv ikke mener noe om dette, han vil ha oss til å tro at han bare beskriver, som om «tyranni» er et nøytralt begrep.

Tvedt skriver derimot at «Danmark (...) har alltid vært skeptisk til og til dels motstander av multikulturalismen», i motsetning til Norge. Men forskjellen i ikke-vestlig innvandring er liten mellom Norge og Danmark og forfatteren Mattias Tesfaye viser i sin interessante bok «Velkommen Mustafa» at også Danmark har hatt store problemer med integrering på grunn av misforstått toleranse.

Grunnen til at Tvedt ble så populær, enten han er misforstått eller ikke, er at han ga et professorstempel på det hele. Nå ble innvandringskritikk vitenskap. I sin nye bok siterer Frps Sylvi Listhaug Tvedt og skriver at et «godhetstyranni» hersker i Norge.

For henne er det praktisk, for slik kunne hun være justisminister og samtidig skylde på noen andre for høy innvandring på egen vakt.

Men det blir for enkelt. Akkurat som påstanden om at en elite sviktet oss alle. Det er kanskje typisk norsk å være god. Men det er ikke typisk norsk å være godhetstyrann.