SLAKTER FILM: – Gjennomgående godt skuespill og stort budsjett redder dessverre ikke den nye Utøya-filmen, skriver kronikkforfatteren.
SLAKTER FILM: – Gjennomgående godt skuespill og stort budsjett redder dessverre ikke den nye Utøya-filmen, skriver kronikkforfatteren. Foto: ALBERTO PIZZOLI / AFP

Utøya-overlevende ut mot Netflix-film: – Grove feil og forenklinger

MENINGER

Alt det Erik Poppes film «Utøya 22. Juli» gjør riktig, gjør Paul Greengrass' film «22. July» feil. Om du kun skal se en av dem så bør valget være rimelig lett.

debatt
Publisert:

MAGNUS HÅKONSEN, Utøya-overlevende, og lærer

Datoen når jeg skriver dette er 10. oktober 2018. Det er sju år og to og en halv måned siden 22. juli 2011, og jeg har akkurat sett den første internasjonale filmen om en hendelse jeg selv var en del av.

Tidligere i høst så jeg Erik Poppes film «Utøya 22. Juli», og ble svært positivt overrasket, men denne filmen, kalt «22. July», var annerledes. Denne skulle gis ut på Netflix. Internasjonalt. Jeg hadde et håp om at denne filmen skulle være av samme kvalitet som filmen til Erik Poppe. Men den gang ei. Etter at jeg nå har sett filmen er jeg overbevist om at jeg ikke kommer til å anbefale den til noen som ikke har nok forkunnskaper til å skille mellom hva som er fakta og hva som er fiksjon.

Tidligere i uken snakket den britiske krigshistorikeren og bestselgerforfatteren Antony Beevor med NRK om at han var svært bekymret over at film og tv tok over en større og større andel av historieformidling uten å være sitt ansvar verdig ). I ved første øyekast var jeg ikke sikker på om jeg var helt enig med ham, men i dag har jeg opplevd hvordan det føles når dine egne opplevelser ikke stemmer overens med det som en film presenterer som sannhet.

Nå innser jeg at Beevor har rett. Som overlevende og attpåtil lærer ser jeg det derfor som min rett og plikt til å si ifra når potensielt historiebærende filmer ikke greier å gjengi sentrale deler av både hendelsen og forholdene før hendelsen.

I filmen presenteres sommerleirer på Utøya som noe som kun et hundretalls ungdommer fra den politiske eliten deltar på. Ungdommer fra den politiske eliten som vinker febrilske mens de sitter på ferja over til øya. Ungdommer fra den politiske eliten som snakker de om hva de skal gjøre når de blir statsminister.

Inntrykket Paul Greengrass virker å ville tegne av en AUF-sommerleir, er påfallende likt en karikatur av hvordan den amerikanske høyresiden ser på den liberale venstresiden, nemlig som politiske elitister, og naive ungdommer som ellers sitter rundt leirbålet og synger «Kumbaya».

Dette er ikke bare en svært grov feil og en svært forenklet forklaring, men det spiller faktisk rett inn i hva gjerningsmannen mente at sommerleirer på Utøya var, nemlig den politiske eliten som snart kom til å styre Norge. Dette synliggjøres ytterligere gjennom at Anders Danielsen Lies tolkning av Anders Behring Breivik kaller ungdommen på Utøya for «members of the elite» før han skyter mot dem inn i cafébygget – en uttalelse som i alle fall jeg ikke kan finne noe annet sted enn i denne filmen.

Sannheten om hvem som drar på sommerleir på Utøya er derimot en helt annen, både historisk og i nyere tid. Barn, ungdommer og voksne drar på sommerleir på Utøya med svært forskjellig motivasjon. Du har de som kun drar for å lære mer om politikk, du har de som drar kun for å finne en sommerflørt, og du har alt i mellom disse ytterpunktene.

Å fremstille en så sammensatt gruppe med unge mennesker som en nasjons politiske elite er rimelig sykt, og i enkelte miljøer vil det dessverre føre til økt forståelse, og kanskje også sympati, for gjerningsmannen.

«22. July» ønsker å sette mer vekt på tiden etter enn på selve hendelsene, og det er for så vidt greit. Det bør likevel nevnes at hendelsen på Utøya kun er viet ca ti minutter av filmens spilletid på 2 timer og 24 minutter, og at det kan virke som at hendelsen faktisk kun varte i rundt ti minutter for de som ikke er klar over det faktiske hendelsesforløpet. Filmen forklarer heller ikke på noe senere tidspunkt hvor lenge skytingen pågikk, og et levende helvete på 72 minutter blir nærmest bortforklart som en liten 10-minutter med panikk. Skal man lage en film som baserer seg på faktiske forhold så bør man gjøre en vesentlig bedre jobb med å i alle fall presentere faktiske forhold i løpet av filmen.

Gjennom resten av filmen er det tydelig at regissøren gjerne vil gjennom alle elementene i saken uten å egentlig ta seg nok tid til noen av dem. Likevel er det enda mer problematisk at mange av terroristens meninger og utsagn under rettsaken får stå uten å bli motsagt i hverken rettssalen eller i andre deler av filmen.

Et eksempel på det er når gjerningsmannen hevder at man i Oslo er minoriteter i egen hovedstad, og dette kan fort bli en svært alvorlig misoppfatning. Disse utsagnene og hvor lite forankret de er i virkeligheten har kanskje de fleste av oss nordmenn fått med oss, men utenforstående fra andre land med mindre kunnskap om hva slags samfunn Norge er vil ikke nødvendigvis vite hva som er stemmer overens med virkeligheten og ikke.

Slik jeg har forstått det så har lignende innsigelser blitt presentert filmteamet underveis fra ledelsen i AUF, men de har blitt avvist rimelig kjapt.
Gjennomgående godt skuespill og stort budsjett redder dessverre ikke filmen, som for meg vil bli stående igjen som et velment forsøk som kom til kort. Jeg ønsker filmer, bøker og nye syn på hendelsen hjertelig velkommen, men alle kunstneriske uttrykk som gir inntrykk av å skulle speile virkeligheten må holdes ansvarlige for overtramp.

Alt det som Erik Poppes film «Utøya 22. Juli» gjør riktig gjør Paul Greengrass' film «22. July» feil. Om du kun skal se en av dem så bør valget være rimelig lett.

Her kan du lese mer om