GRANDIS: – Det smaker ingenting, men det gjør ikke noe, men hvem tenker på smak når greiene uansett blir fortært foran en skjerm, spør Dagfinn Nordbø. Foto: Scanpix

Debatt

Grandiosa er ikke mat!

Frossenpizza er ikke mat. Frossenpizza er TID.

DAGFINN NORDBØ, forfatter, satiriker og mat-entusiast

NRK Debatten-programleder Fredrik Solvang ble spurt av advokat Brynjar Meling på Twitter: «Men i himmelens navn, @fredriksolvang har du ikke bedre å ta deg til en tirsdagskveld enn å slippe til tre stykker som ikke har annen agenda enn å reklamere for pizzaen sin?»

Et godt spørsmål, vil jeg hevde, og Solvangs svar var det også klasse over: «Tror du ikke også jeg heller ville ha sett Champions League enn å være stuck i det studioet?» Likevel ble det altså frossenpizzadebatt, der Peppes Pizza sin representant til og med fikk lov til å stå midt i en av restaurantene sine, og i praksis lage full reklamefilm for Peppes midt i NRKs beste sendetid.

Det tyder i alle fall på at noen har latt seg lure av smarte PR-folk. Der satt altså gjestene og hygget seg med øl og pizza i det velkjente interiøret (rare planker i taket, harde trestoler og liksom-murstein i veggene) – mens Peppes’ mann fikk legge ut om at de nå endelig har fått «restaurantopplevelsen» inn i butikkenes frysedisker.

Dagfinn Nordbø.

Problemet her er jo at debatten skulle handle om mat, noe frossenpizza ikke er. Frossenpizza er ikke mat. Frossenpizza er TID. Grandiosa og deres konkurrenter gjør ikke noe annet enn å spare folk for tid, for det tar faktisk ingen tid å «tilberede» en frossenpizza. Det tar to sekunder å ta mesterverket ut av emballasjen, og ett sekund å skru ovnen på 220 grader. Så kan man henge av seg yttertøyet, sette ølet i kjøleskapet, henge hettegenseren på knaggen og fyre opp laptopen – og deretter bruke ett sekund på å slenge frisbee-en inn i ovnen. Idet den er ferdig stekt, er brukeren allerede i ferd med å krangle med noen om innvandring på Facebook eller legge ut bilder på Instagram.

Grandiosa som konsept er derfor den digitale tidsalderens perfekte oppfinnelse. Ja, den kom før Internett, men nå som alle har minst ti timer skjermtid hver dag, passer den bedre enn noensinne. Det smaker ingenting, men det gjør ikke noe, men hvem tenker på smak når greiene uansett blir fortært foran en skjerm? Det er jo kalorier. Ikke så verst sammensatt heller, for det befinner seg jo noen grønnsaker der også, midt iblant industrifarsen og konserveringsmidlene.

Dette er hva matindustrien alltid har handlet om: Lag noe som passer tidsånden og vår måte å leve på. Lag det så billig som overhodet mulig så fortjenesten blir stor. Og jeg må si jeg skjønner alle studenter og andre med stram økonomi som sitter med tilbuds-appen og finner ut hvor det er tilbud på Grandiosa eller Dr. Oetker til 19,90. Tyve kroner for å ikke være sulten, det lar seg høre.

les også

Det tradisjonsrike folket

Grandiosa og Co gjør i prinsippet den samme jobben som Mac & Cheese, egentlig en eldgammel italiensk rett som også kan finnes i en kokebok fra det 14. århundre, og besto av pasta og parmesan. Dette var opprinnelsen til «makaroni og ost». Den flyttet seg med innvandrerne rundt omkring i verden, og i 1937 ble den industrialisert av Kraft-konsernet under slagordet «Middag for fire på ni minutter».

Under krigen ble populariteten voldsom i USA og Canada på grunn av den lave prisen, og fordi man fikk to Mac & Cheese på ett rasjoneringskort. Og så blir man jo mett. Kraft håver fremdeles inn milliarder i bøtter og spann på produktet. Det er i dag Canadas mest kjøpte dagligvare, og de har til og med tatt seg den frekkhet å gi den navnet «Kraft Dinner». Og kanadierne har sikkert mange andre ting å gjøre enn å lage mat, de også. De skal jo jakte bever og legge ut bilder av den på Instagram.

Så, vær så vennlig å ikke kalle disse industriproduktene mat. Det er tiden det handler om.

les også

Nei, pølsa di er ikke verdt en skogbrann

Og historien om hvordan Grandiosaen kom til Norge, bør spres til hele folket: Direktøren for Sætre Kjeksfabrikk på Stranda fikk sent en kveld telefon fra NORA Industriers toppsjef Leif Frode Onarheim.

Han hadde lagt seg, og kona sov tungt ved siden av. Onarheim spør om Sætrefabrikken kan lage pizza, og får til svar at «jada, selvsagt kan vi lage pizza. Ikkje noke problem det». Onarheim beklager at han ringte så sent, og legger fornøyd på, når oppdraget er utført.

Da vekker direktøren sin sovende kone med en kraftig dult i armen: «Pizza – ka e det for nokke?»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder