JULEKAMP: – Julen er tiden for de store forhandlingene, skriver Sanna Sarromaa. Foto: Line Møller

Debatt

Sanna Sarromaa: – Alle taper i jula!

Vi går inn i tiden der vi helst skal gjøre det vi har gjort i alle år. Forutsatt at vi vinner forhandlingene, da.

SANNA SARROMAA, finne, feminist og forfatter

Jeg leste nylig om en familie som hadde åtte barn. Mannen hadde fire barn fra før, kvinnen to. Sammen hadde de to barn. De fortalte om organiseringen og logistikken knyttet til deres julefeiring og alle de ulike kombinasjonene av barn, ekser, eksers nye og barn til eksers nye som de hadde feiret sin jul sammen med. Jeg ble helt svett og litt takknemlig for at jeg foreløpig bare har én eks og tre barn å forholde meg til når det gjelder julefeiring.

Men ikke at det nødvendigvis er så lett, det heller.

Tre barn, to land, to kulturer, to mattradisjoner og fire taleføre familiemedlemmer betyr utallige kombinasjoner for julens gjennomføring. Alle familiemedlemmene har selvsagt sine egne preferanser når det gjelder mat og besøk i julen.

Derfor er julen den store forhandlingstiden. Man forhandler om arbeid, aktiviteter, matvarer, tradisjoner, julesanger. Noen forhandler også om juletre. Det har kommet meg for øre at det finnes folk i Norge som vil ha furu istedenfor gran. Min neste mann kan ikke være en furumann. Det kommer ikke til å gå. Julefuru er dealbreaker hos meg, bare så det er sagt. 

les også

Sanna Sarromaa: Frokost – et uttrykk for folkesjelen?

Man forhandler om hva man spiser på juleaften. Er det ribbe eller skinke, kalkun eller torsk, pinnekjøtt eller lutefisk. Som om det ikke var nok med det, forhandler man også om middager før og etter jul. Spiser vi her eller der, og hva spiser vi. Hvis vi har ribbe på julekvelden, kan vi da ha pinnekjøtt første juledag? Og laks da, når skal vi spise laks? For ikke å nevne kalkun! Og hvem skal vi besøke i år, og i hvilken rekkefølge?

Jeg har en venninne som forteller om den store middagskonkurransen i romjula i mannens slekt. Alle søstrene til mannen, og det finnes mange av dem, skal ha hele slekta på middagsbesøk i romjula. Da flytter de samme folkene seg fra søster til søster, dag etter dag, og deltar i en uuttalt konkurranse om den fineste borddekkingen og den beste maten. Venninnen min meldte seg ut av racet i fjor. Hun sa at hun kunne være med på én slik middag, men ikke på alle fem!

Dette er en familie der alle tross alt bor på samme sted. Det er litt praktisk når julen skal feires. I en familie der flere nasjoner er samlet og slekten bor i flere land kan julen fortone seg som et møte i FNs sikkerhetsråd. Forhandlingene starter tidlig og tar nesten aldri slutt. Neste jul forhandles om allerede i forbindelse med den nåværende. 

«Du kuppet jula», husker jeg én gang min mann sa til meg da vi fortsatt var gift. Selv hadde jeg ingen oppfatning om å ha vunnet noe den gangen heller, men slik blir ofte følelsen man sitter igjen med: Ingen føler å ha vunnet noe som helst. Flere ønsker blir bakt inn i diverse kompromisser. Den julen jeg liksom kuppet, ble bare sånn da ingen av oss i vår stillingskrig rundt jul handlet tidsnok. Svigers hadde rukket å love seg bort til sine andre barnebarn, og min bror med familie skulle til konas slekt. Så det ble en hjemmejul med bare oss, i mangelen på noe annet, egentlig. Jeg hadde absolutt ingen vinnerfølelse. 

les også

Finland, landet der jeg vil være

Dette er jo ren bytteøkonomi. Et besøk hos svigermor byttes mot en pinnekjøttmiddag. Skinke til hovedrett betyr i hvert fall multekrem til dessert. Har vi julebadstu, slik som vi finner alltid har, så må vi i det minste da høre på disse sølvguttene eller hva de nå heter (jeg har aldri hørt på dem). Tradisjoner blandes og mikses i en eneste lang trade-off, full av halvgode kompromissløsninger som ingen egentlig er helt happy med. Det eneste som har klaffet i alle mine finske og norske juler er julegrøten. Den spises i Norge og i Finland omtrent likt og på likt tidspunkt, med mandelen oppi.

Resten blir nesten som en børs. Hvilke tradisjoner har høyest verdi? 

Jeg har en bekjent som er halvt dansk. Hans mor og far hadde alltid diskusjoner rundt valg av middag. Ribbe versus and. De første årene ble ribben og anden laget parallelt. To julemiddager. Resultatet var at alle likte and bedre, så ribben ble forlatt etter hvert. Det er altså en lokal børs der tradisjonens aksje stiger og faller i verdi. Ribben opplevde et julekrakk.

Jeg kjenner meg igjen når jeg lager finsk julemat. En gulrotlåda, kålrotlåda, potetlåda og leverlåda hører til julemiddagen min. Nå er det bare jeg som spiser dem, men jeg gir ikke opp, til tross for at låda-aksjen har mistet sin verdi. Jeg lager og steker disse gratengene mine møysommelig i ovnen og holder fast ved dem jul etter jul i tradisjonens navn. Det er jo det man spiser i alle finsk hjem! De er kanskje til og med en plage, men en plage det er vanskelig å gi slipp på. Jeg føler at jeg skylder barna mine å vise hva en finsk jul er for noe. De setter kanskje ikke pris på gratengene mine nå, men jeg håper at de plager sine egne barn med de samme finske rettene om 20 år. Det er først da jeg kan slappe av og ha en vinnerfølelse!

les også

Bruk bunaden på julaften!

Det er mange som velger å reise på ferie for å slippe juleforhandlingene og julefeiringen. Kan det kalles for juleasyl? Det er nesten som jeg er litt misunnelig på dem. Disse frie menneskene skjønner å kutte ut alle tradisjoner og bare nyte paraply-drinker under palmene. Ingen forhandlinger, ingen tradisjoner, ingen tvungen kos – bare sol.

Ole Paus og Eyvind Solås hadde en sketsj om tradisjoner i programmet «Hvis bare» på NRK i 1998. Den ene forteller om tradisjoner på en tjukk gudbrandsdalsdialekt som jeg ikke engang klarer å skjønne. Reporteren ender opp med å spørre hvorfor dere gjør både det ene og det andre år etter år. Dølen svarer: «Det veit oss ikkje, det ha’ oss gjort i alle år.»

Det er slik det er. Vi går inn i tiden der vi helst skal gjøre det vi har gjort i alle år. Forutsatt at vi vinner forhandlingene, da!

God jul!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder