Kommentar

Salvinis stemmefiske

Av Yngve Kvistad

Foto: TEGNING: MORTEN MØRLAND

Hvis Matteo Salvinis høyrekoalisjon vinner søndagens valgthriller, venter et jordskjelv som kan sette espressoen i halsen på den mest krisetrette italiener.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Usedvanlig mye står på spill denne gangen. Selv til italiensk politikk å være.

Emilia-Romagna, en historisk rød region, kan i morgen være mørkeblå med brunsvarte sjatteringer. En porselenskjør regjeringskoalisjon kan bli smadret.

Like knust som de såkalte «Sardinene» – en uttalt antipopulistisk motreaksjon som siden november har fylt italienske gater og torg i protest mot Lega-leder Salvinis høyreradikale mobilisering. På få uker spredte spontanbevegelsen seg til 33 byer.

De har stått tett som sardiner i en stim – derav navnet – som sild i tønne, for også visuelt å uttrykke at Italia består av svært mange som slett ikke aksepterer Matteo Salvinis hatske retorikk og utfall mot innvandrere, EU og meningsmotstandere. Eller «kommunistene», som Lega-lederen stempler alle som ikke deler hans verdensbilde.

les også

Salvinis Moskva-mare

Opprøret går på tvers av partigrenser, og har også fått støtte fra yngre deler av den moderate høyresiden, som reagerer på Salvinis språkbruk og hans lefling med fascistbevegelsen.

40 000 stimet sammen i en antipopulistisk motdemonstrasjon da Salvini kom på stemmefiske i Bologna. 100 000 sardiner reiste seg mot ham på Piazza San Giovanni i Roma.

Det passer ham utmerket. Matteo Salvini har en stamina som må imponere selv hans argeste motstandere. Ingen driver mer aktiv valgkamp enn 46-åringen, som taktisk endret ståsted fra venstre til høyre da han øynet muligheten til å overta Umberto Bossis korrupsjonsherjede separatistparti Lega Nord og gjøre det til et nasjonalkonservativt populistparti.

Han legger ikke engang skjul på sin opportunistiske agenda, men oppsøker kontroverser, vel vitende om at han splitter folk. Splittelse betyr oppmerksomhet.

les også

Salvini boikotter Nutella

Slik har han oppnådd akkurat det han ville: Fire måneder etter at Salvini felte sin egen regjering og isolerte La Lega i parlamentet, handler italiensk politisk offentlighet fortsatt om ham. Regigrepet er stramt. Så stramt at en senatskomite, med støtte fra senatorer i hans eget parti, denne uken gikk inn for å frata ham parlamentarisk immunitet mot straffeforfølgelse.

Bakgrunnen er en begjæring fra en siciliansk spesialdomstol for straffesaker mot høytstående politikere. Ifølge en tiltalebeslutning begikk Salvini formelle lovbrudd som innenriksminister da han i juli i fjor nektet 131 båtflyktninger om bord på et italiensk kystvaktskip å gå i land på Sicilia.

Dette er kidnapping, ifølge anklagen(e), som også omfatter forhold av maktmisbruk og misbruk av stilling i tilfeller der Salvini i egenskap av innenriksminister har rekvirert politihelikopter for å transportere seg selv til partiarrangementer. Transport som skulle vært betalt av La Legas partikasse, ikke av statskassen. Det er også klandreverdig, fremkommer det, at han har lagt beslag på offentlig utrykningskjøretøy til privat bruk i partipolitisk øyemed.

Med en strafferamme opp mot 15 års fengsel kan Matteo Salvini komme til å tilbringe overskuelig fremtid et helt annet sted enn i politikken.

les også

Salvini avblåser kampen mot EU

Forutsatt at han ikke feilberegner denne situasjonen like katastrofalt som da han i høst prøvde å styrte statsminister Contes regjering for å utløse nyvalg, noe som ikke skjedde, er det imidlertid et utenkelig utfall for Salvini selv. Tvert imot ønsker han at Senatet 17. februar slutter seg til komitéinnstillingen, slik at han kan stilles for retten – og iscenesette seg selv som nasjonal martyr.

Offerrollen er grunnleggende i politisk populisme, enten den er rød eller blå, for å rettferdiggjøre det til enhver tid gjeldene klagemål mot Systemet, elitene, eller «de andre». Problemene er alltid noen andres feil.

Så også i Italia. Rettere sagt: ikke minst i Italia, hvor Silvio Berlusconi bygde en politisk karriere på å angripe lovverk, institusjoner og regulerende samfunnsstrukturer som hindret ham personlig i å drive sine forretninger slik han selv ville.

les også

Italiensk kaos: Salvini tapte alt

Søndagens skjebnevalg er i utgangspunktet lokalvalg i regionene Calabria i sør og Emilia-Romagna i den nordøstre del av landet. Det er særlig resultatet i Emilia-Romagna som vil bli lakmustesten på hvor Salvini står. Mange har kalt dette regionvalget et potensielt mistillitsvotum mot regjeringen.

Emilia-Romagna er en av de mest velutviklede regioner i hele Europa, den nest mest velstående i Italia, på størrelse med gamle Hordaland fylke og med et folketall på 4,5 millioner innbyggere. Tilliten til EU regnes som høy.

De ni provinsene teller kjente områder som Parma, Modena, Ferrara, Ravenna, Reggio Emilia og Rimini. Herfra kommer vidgjetne produkter som parmesan og parmaskinke, nam-nam, Ferrari og Lamborghini, brum-brum. Ja, og så Maserati, da, samt Pagani, De Tomaso og Ducati. Emilia-Romagna har produsert komprimerte hestekrefter siden 1914 og er stadig den foretrukne lekegrind for milliardærer på jakt etter lave biler med høyt turtall.

les også

Salvinis stjernesmell

Italias store filmskaper Federico Fellini ble født i Rimini for nøyaktig 100 år siden, Bernardo Bertolucci kom til verden i Parma, mens Michelangelo Antonioni så dagens lys i Ferrara. Alle har laget minneverdige bilder fra det som i mange sammenhenger fremstilles som Italias mest suksessrike region.

Den har vært styrt av kommunister, sosialister og sosialdemokrater siden Benito Mussolini ble kjeppjaget herfra i 1945. Emilia-Romagna fødte den italienske arbeiderbevegelsen, og har vært venstresidens utstillingsvindu med en sammenhengende suksesshistorie både økonomisk og sosialt. Bologna smykker seg med en av Italias høyeste indekser for livskvalitet og er kjent for avanserte sosiale samfunnstjenester.

Det har ikke hindret Salvinis misnøyebudskap å slå rot. Tvert imot brukes regionens velstandsutvikling som bilde på alt det folk kan miste når asylsøkere fra Afrika og immigranter fra EU velter inn over grensene, som ingen (unntatt Salvini, ifølge ham selv) ønsker å kontrollere.

les også

Slik har Italias mest populære politiker fremkalt politisk krise

Pluss content

Riktig nok er ledigheten i Emilia-Romagna knappe fem prosent, ca. halvparten av landsgjennomsnittet, og regionens arbeidsliv mener seg avhengig av innvandring. Misnøyen er likevel ikke tatt helt ut av løse luften. Den regjerende venstresiden beskyldes for å være mer opptatt av næringslivets ve og vel, for arbeidsplassene, enn for arbeiderne som faktisk gjør jobben. Salvinis tilnærming er den motsatte.

Både Lega og Italias brødre, som er videreføringen av nyfascistpartiet Movimente Sociale Italiano og den senere Nasjonalalliansen, oppnådde gode resultater både ved parlamentsvalget i 2018 og EU-parlamentsvalget året etter.

Den aller siste målingen i Emilia-Romagna, tatt opp for en uke siden, viste at Lega, Italias brødre og Berlusconis Forza Italia lå bare to prosentpoeng bak venstresiden. Det er innenfor Salvini-effektens feilmargin og kan godt bety slutten på 75 års sammenhengende rødt styre.

Kanskje også slutten på Giuseppe Contes regjeringskoalisjon, bestående av sosialdemokrater (PD) og den systemkritiske Femstjernesbevegelsen (M5S).

Begge partier har implodert etter regjeringsdannelsen i september. Særlig M5S, som har opplevd et ras av utmeldinger. Siden valget i 2018 har 31 parlamentarikere forlatt partiet, hele 18 bare siste uke. Og på onsdag kastet partilederen, Luigi Di Maio, kortene, selv om han fortsetter som utenriksminister.

les også

Italias nye kurs

34 prosent av italienerne sier de støtter Salvini, og ønsker nyvalg. Sammen med Italias brødre og Forza Italia vil Lega i så fall få rent flertall i parlamentet.

Da vil de også kunne utpeke Italias neste president i 2022. Presidenten anses som garantisten for sosial og politisk stabilitet. Et statsoverhode fra ytre høyre med fullmakter fra en nasjonalkonservativ regjering, er mange italieneres verst tenkelige mareritt.

Det alene styrker sannsynligheten for at den sittende regjeringen kommer til å bite tennene sammen, svelge intern strid, og sitte valgperioden ut - i håp om at også Salvini en dag blir for drøy for egne velgere. Slik forgjengeren, Bossi, utmanøvrerte seg selv.

Om ikke politikken forener dem, holdes de i det minste sammen av frykten for Matteo Salvini.

Les også

Mer om

  1. Italia
  2. Høyrepopulisme
  3. Giuseppe Conte
  4. Lega Nord
  5. Silvio Berlusconi
  6. EU

Flere artikler

  1. Bolsonaros kulturkrig

  2. Vi som elsket Storbritannia

  3. Brexit: Slutten. På begynnelsen.

  4. Veien videre etter Brexit

  5. VG mener: Brexit-kaoset forsetter

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder