Ikke all åpenhet om psykisk helse er et gode

Vi trenger åpenhet, men den beste åpenheten er den hvor bekjennelsen er et vindu til videre forståelse.

MARIA KJOS FONN, forfatter

«Åpenhet om psykisk helse» er et mantra som går igjen i debatten om psykiske lidelser, og fremmes av kjendiser og bloggere. Uten at dette er en kritikk av enkeltpersoner som står fram med sin historie, er det verdt å stille spørsmål ved den massive strømmen av bekjennelser fra i hovedsak unge, vakre og vellykkede mennesker (ofte kvinner) om en tøff fortid eller periode. Åpenhet for åpenhetens skyld er både svært utbredt, og noe man slår inn åpne dører ved å kjempe for –og i seg selv ganske lite verdt.

Jeg har selv vært åpen om posttraumatisk stresslidelse, og andre problemer som har fulgt med lidelsen, og føler sånn sett jeg kaster stein i glasshus. Jeg vet ikke om jeg har gjort det riktig, men det har vært i en kontekst hvor jeg har skrevet skjønnlitterære bøker jeg håper kan gi større forståelse av traumer og psykiske lidelser (om karakterer som ikke er meg), og artikler om blant annet kjønns- og klasseperspektiv på psykiske helse og rusproblemer.

Jeg har imidlertid fått med meg en svært viktig innsikt av selv å ha slitt tungt, og det er dette: Saken er at mange som sliter tungt rett og slett ser ut som de føler seg, og har sjelden overskudd til å skrive og oute seg selv i kronikker. Hvis noen i det hele tatt er interessert. Å snakke om psykiske lidelser uten å snakke om politikk, klasse, økonomi og det fullstendig uglamorøse i å være syk, blir vi ikke klokere av – men får snarere et bilde av psykiske lidelser som en epidemi som rammer de unge, vakre og vellykkede. Det er i stor grad ikke riktig – det rammer først og fremst de «usynlige» – i alle fall kan man bli usynlig av de belastningene det medfører. Men budskapet kan bli selvforsterkende, og i verste fall ha smitteeffekt, dersom det å skilte med angst eller selvskading blir en slags kapital.

Skal åpenheten om psykiske lidelser bli noe mer enn PR og sjokkeffekt, må den være i en kontekst som gir oss mer innsikt. Også om de sidene ved psykiske lidelser som er mindre salgbare og klikkvennlige. Mange unge kvinner har for eksempel beundringsverdig stått fram med sin kamp mot anoreksi, men langt færre snakker om en spiseforstyrrelse som rammer langt flere – nemlig overspisingslidelse, som vekker mindre kulturell fascinasjon.

Det finnes ingen psykiske lidelser som i seg selv er glamorøse eller fascinerende, selv om innpakningen kan få det til å virke sånn. Vi trenger åpenhet, men den beste åpenheten er den hvor bekjennelsen er et vindu til videre forståelse – ikke bare et speilbilde av bekjenneren selv.