En jordmors bekjennelser: Ikke legg ned én fødeavdeling til!

Hvor mange barn skal ofres før den hellige økonomiske bunnlinja er nådd? Folket melder seg inn i bunadsgeriljaens kamp mot sentraliseringen, som det godes verste fiende. Nok er nok – ikke legg ned én fødeavdeling til!

BERIT MORTENSEN, Jordmor og PhD-kandidat

Nok er nok – sentraliseringen har møtt sin nemesis – bunadsgeriljaen. Den reiser kjærringa av alle kjønn over det ganske land – med kjærligheten som våpen. Dette landet eksisterer fordi forelska folk har funnet livsgrunnlag i naturressurser og bygget stein på stein der ingen skulle tru at noen kunne bu.

Sykehus ble bygget ut med mindre befolkningsgrunnlag da vi var langt fattigere enn nå. Etter krigen utviklet velferdsstaten seg, solidaritet mellom folk skulle forebygge økonomisk ulikhet, prinsessen og folket fikk samme fødetilbud, over hele landet.

Nå angripes Norges viktigste verdi – selveste likeverdet! Norges velferd trues av et umettelig behov for avkastning, eller effektivisering av offentlig sektor, som det også kalles. Alle midler er tatt i bruk, som angrep på demokratiet og forbannet løgn. For de udemokratiske helseforetakene er den økonomiske bunnlinja en naturlov.

Varslere har dårlige kår, og hemmelighold framholdes som en dyd. Men det er faktisk våre skattepenger som benyttes – det skulle bare mangle at vi ikke får et ord med i laget – demokrati betyr å få velge de som skal representere våre interesser ikke at foretaksstyrenes medlemmer utnevnes uten vår innvirkning – folk vil ha makta over våre fellesgoder tilbake.

Jordmoryrket er verdens eldste, fødsler er normaltilstand og ingen sykdom. Min bestemor fødte ni barn hjemme i Sørfjorden, med jordmorhjelp, uten komplikasjoner. Hun var bonde og bodde hjemme til hun ble 95 år, og døde da hun var 98. Joda, komplikasjoner oppstår, og da kreves kløktig handlekraft for å kalle inn spesialisthjelp når det trengs.

Som jordmor har jeg arbeidet både på store fødeinstitusjoner i Oslo og i utland, og på små lokalsykehus. Alle steder er målet best mulig omsorg. Min erfaring av hva kvinner trenger og ønsker seg mest er tillitsbyggende, sammenhengende og respektfull omsorg.  Tiden til dette hadde vi oftere i lokalsykehuset, i de store institusjonene økes presset i underdimensjonerte avdelinger.

Det skapes en illusjon av behov for mengdetrening som ikke har grunnlag i noe annet enn ideologiske argument for sentralisering. Mange fødsler i hektiske storavdelinger gav meg knapt tid til å reflektere og lærte meg langt mindre enn de jeg fikk fulgt opp over tid, diskutert tverrfaglig og lært av i ettertid. For hva har forskning pekt på som god kvalitet? De gravide med høyest risiko sentraliseres allerede, men skjer noe uforutsett så er et nært lokalsykehus et livsviktig sikkerhetsnett.

Der var imidlertid på lokalsykehuset jeg lærte å håndtere de mest uforutsette plutselige hendelsene. Premature fødsler som skjedde så raskt at lengre vei til kvalifisert hjelp ville fått katastrofale følger. Vi kunne roe ned mor og stabilisere barnet, mens henteteam kom for å bringe dem trygt videre. 

Preeklampsi, eller svangerskapsforgiftning er en fryktet tilstand som rammer få, men er viktig å oppspore og følge opp slik at ikke livstruende krampetilstander (eklampsi) oppstår. Det skjer hos 0.2% av gravide og jeg fikk min hittil eneste erfaring med det på lokalsykehuset. Vi hadde sendt kvinnen til en mer sentral fødeinstitusjon for vi mente at risikoen for anfall var stor. Den sentrale institusjonen sendte henne hjem etter noen dager, med beskjed om at alt var blitt bra. Tilbake, i vår lille by for å ta båt til øya der hun bodde, følte kvinnen seg usikker og kom innom for en sjekk og vi la henne inn, hun fikk kramper og akutt keisersnitt. Det gikk bra med mor og barn på grunn av lokalsykehuset. 

Ifølge Hilde Engjoms forskning har flere gravide kvinner fått mer enn en times vei til fødeinstitusjon i Norge. Antall uplanlagte fødsler utenfor institusjon har doblet seg i løpet av de siste 30 år, mens antall fødesteinstitusjoner ble redusert fra 95 til 45. Hvem betaler prisen? Jo, det økende antall gravide kvinner som har mer enn en times reisevei til sykehus. De har dobbel så høy risiko for eklampsi, tre ganger mer risiko for at barnet dør og mor har økt risiko for alvorlige komplikasjoner.

I tillegg oppleves fødsler under transport både skremmende og smertefull. Da er det mildt sagt en utelatelse når helseminister Høie bedyrer at kvinner er mer fornøyde med fødetilbudet, han har oversett de med størst risiko. Statistikk blir misvisende når de som bør få mest oppmerksomhet utelates.

Ja, Norge er et av landene i verden med lavest spedbarnsdødelighet, det betyr ikke at vi er villige til å ofre mor og barn for å effektivisere offentlig sektor. Fortsatt lav spedbarnsdødelighet og mødresykelighet må være et mål for hele befolkningen. 

Er det ikke nok å risikere de 336 som nå føder uplanlagt utenfor institusjon? Hvor langt skal strikken strekkes? Hvor mange barn skal ofres for den hellige økonomiske bunnlinja er nådd? Folket melder seg inn i bunadsgeriljaens kamp mot sentraliseringen, som det godes verste fiende. Nok er nok – ikke legg ned én fødeavdeling til!