LILLESAND TIL JEMEN: Her sitter Shaimaa, på kanten av et nybombet krater. Bildet er tatt i begynnelsen av april i år. Hun, hennes tre søsken og moren er på rømmen fra krigen som nå herjer i Jemen. Inntil November gikk hun på skole i Lillesand. Foto:PRIVAT,

Kommentar

Nåde for asylbarna

Den dagen saksbehandlingstiden på asylsaker går ned til noen måneder, kan vi tvangsutsende barnefamilier uten dårlig samvittighet. Men inntil da; nåde.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

I dag krever de fleste av oss nåde for Shaimaa og for alle langtværende asylbarn som er blitt tvangsutsendt siden juli i fjor, men det måtte en elleve-åring i bomberegn til. Vår empati slår ikke ut av prinsipp, men når vi først ser at vår politikk skaper lidelse

Det burde vært unødvendig. Shaimaa burde sluppet å være den maskoten som med livet som innsats skulle vekke vår medfølelse for henne og mange som henne.

Opprøret som tok tid

Hun er oppvokst i Lillesand. Hun var tre da hun kom til Norge, elleve år da hun ble tvangsutsendt til Jemen. Skylden kan deles likt mellom foreldrene og det norske asylsystemet som brukte syv år på å kaste henne ut.

Dette har vi visst hele tiden. At det også er vår egen skyld, og at vi må ta ansvar og rydde opp. Grunnleggende anstendighet, men så tar det likevel årevis før folkeopprøret melder seg.

Årevis. Det er for lenge å leve i en drøm. Særlig for små barn. Frihet, trygghet, rent vann, sunn mat, venner, lege, skole, snøen, 17. mai, sommerferien – man kan bli vant til slikt.

Vi kan klandre de rødgrønne eller de blåblå. Og ofte er det også det enkleste. Vi bare bestemmer, så lar vi andre ta drittjobben. Høyre gikk til valg på streng, men rettferdig praksis. Frp gikk til valg på «Det er etisk uforsvarlig ikke å stramme inn denne innvandringen (…)», og internering av asylsøkere.

Det er fort gjort å glemme at det er oss selv som har stemt frem innstrammingen av asylpolitikken. Og det er fort gjort å glemme at de rødgrønne var langt mindre anstendige i behandlingen av langtidsværende asylbarn enn de blå. I alle fall på papiret. De blå hadde i det minste tenkt at slike som Shaimaa skulle bakerst i tvangsutsendingskøen, og at «(…) utlendingsmyndighetene i større grad vektlegger hensynet til hva som er barnefaglig forsvarlig». Selv om justisminister Anundsen i praksis plassert dem først i køen.

Prinsipper og følelser

Vårt valg av politikk faktisk skaper Shaimaa’er. Hadde det ikke vært greit om vi slapp å se det? For når vi nå ser det, må vi jo reagere, og det rimer dårlig med «streng, men rettferdig», og at Norge ikke skal være hele verdens NAV-kontor. Prinsipper er håndfaste. Følelser er flytende. Når vi svikter i det første, styres vi av det andre. Alt vi trenger er et ansikt. En Shaimaa. En Marie Amelie, som fikk bli fordi vi likte henne.

Vi nordmenn er fine mennesker. Vi viser anstendighet og barmhjertighet når vi ser lidelse. Vi tenker: Slik kan vi ikke ha det. Barna må hjem.

Litt slik som når vi rystes over naving, og mener det er for lett å bli ufør og at syke bør ta seg sammen og komme seg på jobb. Så stemmer vi frem en politikk som skal tette smutthull, gjøre det vanskeligere for unnasluntrere. Da forsøker myndighetene å gjøre det vi forventer. Så får vi historier om hvordan dette rammer uskyldige. Ta vekk barnetillegg fra uføre? Ja, men det fører til tragiske konsekvenser. Vi er opp som en løve og ned som en skinnfell.

Problemet er at det kommer for sent. Vi skjønner det ikke før noen ligger der og vrir seg i smerte i full offentlighet.

De vi synes synd på

Min første jobb var hos Operasjon Dagsverk. Da lærte jeg noe om vår iboende behov for å se offeret, før vi kan sympatisere med den. Og at mange av oss forbarmer oss for å lindre vår egen dårlige samvittighet. Det gir oss en umiddelbar glede, og kan dermed sies å være egoistisk. SOS barnebyer for eksempel, der «adopterer» vi en unge. Jeg har gjort det selv. Det er noe svært tilfredsstillende med å vite at jeg hjelper til med oppfostring av akkurat dette barnet. Han skriver brev til meg og sender meg bilder. Han er virkelig.

Ekte solidaritet og medmenneskelighet handler om å forstå at det dreier seg om virkelige barn, virkelige mennesker, uten nærbilder av åpne sår. Det viktigste bør være å gjøre det rette, hjelpe mange, ikke hjelpe den ene vi synes så synd på.

Det etiske, medmenneskelige korrekte har alltid vært følgende: I vårt land bør asylbarnets beste komme først. Særlig når vi er ansvarlige for en saksbehandlingstid på flere år. Barnet er uten skyld, og skal ikke betale prisen for feil foreldrene og det norske asylsystemet står for.

I dag ønsker vi anstendighet. Den burde vært et prinsipp og en leveregel i asyldebatten lenge før Shaimaa ble hentet på skolen i Lillesand i november i fjor. Og lenge før vi så henne sittende ved kanten av et bombekrater i Jemen. Og lenge før vi så bilder av tvangsutsendte barn som lignet på våre egne barn i all sin lekenhet.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder