TABBEANSETTELSE: Etter 295 dager avsluttes langtidskontrakten til United-trener David Moyes. Tenker fotballedere seg om før de ansetter folk? Foto: Afp

Kommentar

En underlig bransje

Fotball er en industri der arbeiderne har makten, tjener best og eierne taper eller gir bort pengene sine.

Tom Staavi
ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Manchester United trener David Moyes fikk smertelig erfare arbeidernes makt. Han ble håndplukket av legenden Alex Ferguson. Ifølge flere kilder insisterte Sir Alex på at hans arvtager skulle få en ekstra lang kontrakt. I seks år skulle han få bygge sitt lag. Det varte i 295 dager.

Etter sigende skal Moyes ha, som de sier i den delen av arbeidslivet, mistet garderoben. Det vil si at spillerne ikke lenger trodde på ham, gradvis sluttet å høre på ham og til slutt skal det ha oppstått mer eller mindre åpne opprør blant toneangivende spillere. I fotballklubber renser man ikke bort illojale arbeidere, man fjerner sjefen. I arbeidslivet for øvrig vil sjefen måtte gå hvis han eller hun mister eierens tillit. I fotballivet må sjefen gå hvis han mister arbeidernes tillit.

Ifølge flere kilder får Moyes med seg 45 millioner kroner når han pakker kontoret. Det er visstnok det samme han har i årslønn. Mye penger, bevares, men langt under lønnen til flere av arbeiderne på laget. For eksempel Wayne Rooney, som med sine 3 millioner kroner i ukelønn, tjener over tre ganger hva sjefen tjener.

Internasjonal og særlig europeisk fotball, har hatt en kostnadsvekst som ikke er bærekraftig. Mye av inntektene har kommet fra sjeiker og oligarker som bruker fotball som lekearena for å få svidd av litt av sine pengeberg. For å henge med, har klubbene uten rike velgjørere måttet finansiere kostnaden for å henge med gjennom å bygge opp gjeld i milliardklassen.

UEFAs forsøker å kontrollere kostnadseksplosjonen gjennom sitt Financial Fair Play-regelverk. I korte trekk skal dette tvinge klubbene til å gå i minst balanse. Effekten har foreløpig vært minimal. Blant annet har man regler som sier at inntekter skal være i markedsverdier. Det skal hindre skjulte gaver fra rike eierne og deres allierte. Likevel kan en klubb som Manchester City selge navnet på stadion, Etihad, for det som i følge Dagens Næringsliv er tidenes største sponsorkontrakt i internasjonal idrett. Det spekuleres i overpris for å omgå UEFAs regelverk. Rett eller galt, anbudsrunden var i alle fall tett. Kjøper var den rike eier-sjeikens like rike bror.

Hyppige trenerskifter er hverdagen i internasjonal fotball. De samme trenerne flyter rundt i systemet og kan gå fra fiasko til suksess, eller omvendt som i tilfelle Moyes, på kort tid. Med så mye penger involvert, virker bransjen forbausende lite profesjonelt drevet. Kanskje en god headhunter kan være til hjelp?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder