INDUSTRI: Bildet viser industrihallen i det som en gang var Norsk Jernverk i Mo i Rana. Foto: Ragnar Albertsen

Debatt

AS Norsk Jernverk – månelanding anno 1946

I dag er det 75 år siden en av de største politiske bestemmelsene i nyere norsk historie. Da besluttet et enstemmig Storting å etablere AS Norsk Jernverk.

Publisert:

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

HILDE GUNN SLOTTEMO, professor i historie Nord Universitet

Det var et gigantisk politisk prosjekt, med store økonomiske og sosiale konsekvenser for landet. Det var ei månelanding, som det gjerne heter i dag når politikerne har store vyer og visjoner.

Stortingspolitikerne ønsket å bruke norske naturressurser til å bygge landet, i tråd med samtidas idealer. Rimelig elektrisk kraft og rike malmforekomster skulle gjøre Norge selvforsynt med jern og stål, basisvarer i et moderne industrisamfunn. Økonomisk lønnsomhet var ikke det viktigste, men det å skape selvforsyning og nasjonal stolthet.

Hilde Gunn Slottemo

Kontrasten til dagens politiske og økonomiske mentalitet er slående. I dag kjemper konservative politikere, fagfolk og tenketank-tenkere om å ta avstand fra en aktiv stat og sterk politisk styring.

Det er for dyrt, for lite rasjonelt, for lite framtidsrettet og for lite effektivt, heter det gjerne. I stedet skal markedet styre, og eierskap skal utøves av private eller – i praksis – utenlandsk storkapital. Det er en politisk og mentalitetshistorisk måneferd i tid mellom 1946 og 2021.

Stortingets beslutning den 10. juli 1946 gjorde at unge mennesker strømmet fra kystsamfunnene i Nordland til det framvoksende tettstedet Mo i Rana. Folketallet tredoblet seg på 15 år.

Folk bosatte seg i nybygde blokker med innlagt vann og elektrisitet, og med nærbutikk i nabolaget. Og for en lykke: tenk, vaskerom i kjelleren! En moderne drøm for mennesker som hadde båret vann fra brønner og bekker på helgelandskysten.

I 1964 fulgte Norsk Koksverk. Det var opprettet for å produserte koks basert på kull fra Svalbard – for slik å kunne sikre norsk suverenitet over øygruppa. Sikkerhetspolitiske begrunnelser var viktigere enn bedriftsøkonomiske.

Mo i Rana og statsindustrien var et fremtidslaboratorium, et sted forbundet med utvikling, optimisme og fast, trygt arbeid. På det meste var det ca. 3200 ansatte på Jernverket. Statsindustrien ga store ringvirkninger for næringslivet ellers. Det ble skapt et marked for butikker, snekkerfirmaer, entreprenører og kafeer.

Men problemene var også store. Rana ble et ensidig industristed preget av støv, røyk og tungt skiftarbeid. Mange av mennene i kommunen jobbet i industrien, mens kvinnene ble husmødre i et samfunn med landets yngste befolkning.

De politiske spenningene i kommunen var store, med maktkamper i fagbevegelse og partipolitikk, og med overvåkning av annerledes tenkende på venstre flanke gjennom flere tiår.

les også

Ytringsfrihet, et historisk blikk

Statsindustrien slet hele tida tungt, og Mo i Rana ble etter hvert omdefinert fra muligheter og optimisme til økonomisk katastrofe. Stadige overskridelser skapte krisefølelse i landets politiske miljøer.

Det ble investert både en og to Mong i Mo. For når en først hadde brukt store beløp, så måtte en også investere litt mer, var tanken: Kanskje ville de siste millionene gjøre Jernverket til et lykkelig prosjekt?

Slik gikk det helt til i 1988, da Ap-regjeringa med Gro Harlem Brundtland i spissen til slutt sa stopp. Den politiske viljen til å opprettholde virksomhetene hadde forsvunnet. Rana skulle omstilles.

Koksverket og den malmbaserte drifta på Jernverket ble lagt ned. Bare produksjonen basert på skrapjern fortsatte.

les også

Vedum: Realistisk med rent Sp/Ap-flertall

Plasteret på såret var gedigent. Som kompensasjon for nedleggelse av tungindustrien fikk Rana en diger omstillingspakke. En rekke statlige virksomheter ble etablert i byen: NRKs lisensavdeling, Nasjonalbiblioteket, Statens innkrevingssentral.

Gradvis lettet røyken over byen. Et mannsdominert arbeidsliv ble delvis erstattet av og delvis supplert med en rekke kvinnearbeidsplasser.

Omstillinga må kunne sies å ha vært en suksess. Enhetsfabrikken ble splittet opp i mindre deler.

Det gamle jernverksområdet ble omgjort til næringspark, hvor rundt hundre små og store bedrifter etter hvert fikk tilhold.

Den tidligere monolittiske statsindustrien ble omdannet til et mangfoldig næringsliv, i stor grad privatisert, med både norske og utenlandske eiere. Nylig fikk Rana lovnader om en battericellefabrikk, som skal bli ei storinvestering i «grønn» industri.

Så, hvilken lærdom kan vi trekke av dette i dag? Dagens fortolkninger av Rana-samfunnet og statsindustrien avhenger av blikket til den som ser.

I dag er den typen beslutning som ble gjort i 1946 nærmest utenkelig, til tross for at politikerne rett som det er fabulerer om norske månelandinger. Men raketten er fortsatt ikke bygd og er knapt nok på tegnestadiet, selv om samfunnsutfordringene er mange og Norge er rikt.

Landets formue er i stedet plassert i internasjonale fond, der de brukes til investeringer langt unna oss. Tilliten til at politikerne kan og bør styre industri og næringsliv er sterkt svekket.

les også

Vedum-garanti: – Avgiftene skal ned

I stedet snuser internasjonal kapital på Norge: kinesere bygger infrastruktur, europeiske selskaper drømmer om vindkraftanlegg og utlendinger kjøper store, norske skogeiendommer – for å nevne noe.

Slik ligner dagen i dag på tida rundt forrige århundreskifte. Også på slutten av 1800-tallet var det store, internasjonale selskaper som sto for mye av investeringene i Norge.

Engelskmenn, tyskere og amerikanere med risikovillig kapital kastet seg over landet, på utkikk etter malmer, fossekraft, skog og andre rikdommer de kunne investere i. For dem var Norge et Klondyke. Rana var viktig også her, blant annet med Thomas Alva Edisons gruveselskap DIOC.

les også

Støre ut mot megakontrakter: – En dum stat

Det er lett å bruke Mo i Rana som eksempel på hvor ille det kan gå med statlig innblanding og styring. Men da glemmes forutsetningene. Den offentlige satsinga i Rana var risikofylt, men målet var ikke primært økonomisk lønnsomhet.

Det kravet kom først senere, særlig i kjølvannet av oljekrisa på 1970-tallet. Etter den ble forventningene om lønnsom drift sterkere. Da tikket en nedleggelsesdato stadig nærmere.

I dag ligger Mo i Rana der, med 21 000 innbyggere og et næringsliv som går godt. Grunnlaget for det ble lagt for 75 år siden.

For til tross for statlige overskridelser og stadige skandaleoverskrifter, så var 10. juli 1946 opptakten til et livskraftig samfunn, der flere generasjoner mennesker har levd sine liv med gleder og sorger, framtidsdrømmer og håp.

Publisert:

Mer om

Mo i Rana

Historie

Industri

Rana

Næringsliv

historie

Flere artikler

  1. Ytringsfrihet, et historisk blikk

  2. Fanta over forskning. Hodeløs prioritering

  3. Er olje- og gassnæringen subsidiert?

  4. Bistand blir viktigare – og det er folk flest einige i

  5. Hvor mye blir det igjen av Bidens «New Deal»?

Fra andre aviser

  1. Et nytt statlig klimafond kan bane vei for private investeringer

    Bergens Tidende
  2. Debatt: – Mer opptatt av å peke ut hva Norge skal produsere, enn hva som er lønnsomt.

    Bergens Tidende
  3. Endeleg ei melding som peikar ut ei klar retning for det grøne skiftet

    Bergens Tidende
  4. Debatt: – Norge bør se til Sveits

    Bergens Tidende
  5. Verden mot netto null

    Bergens Tidende
  6. DNB skal skaffe 1500 mrd. kroner til det grønne skiftet og bli strengere med kundene

    Aftenposten

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no