bilde

Foto:

Debatt

Den patetiske krenkomanien

Krenkomanien har mange patetiske sider ved seg. Men det farlegaste er at den byggjer oppunder oppfatninga om at det meste er gjort i vond vilje og med eit ønske om å såra.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

ESTHER MOE, skribent, Suldal

Å påberopa seg kjensla av å vera krenkt, kjenner me vel alle at me har lyst til eller kunne trengt frå tid til annan. Ubetenksomme kommentarar, kjensla av ikkje å vera sett og sett pris på slik våre anstrengingar eigentleg fortener. Alskens tjafs og livsmotvind blir somme gonger litt for mykje. Kjenner ein etter kan me nok alle med handa på hjartet seia at me kjenner oss litt krenkte av og til.

Esther Moe.

Til nå har det ikkje vore så vanleg å ty til krenkt-kortet, og truleg er det fordi det har eksistert ein terskel for det. Det skulle meir til. Ordet krenkelse har vore knytt til openberre og overlagde provokasjonar mot det inste i oss, intimsona, integriteten, det me held for uangripeleg eller heilagt, for å bruka store ord. I eit sekulært samfunn som det norske, der det tidlegare stort sett var kristne som utgjorde den identifiserte religiøse gruppa, var det å vera krenkt på vegner av si tru, heller ikkje noko som gjorde så veldig inntrykk. Folk som stod og erklærte seg krenkte for slikt, kunne pårekna ein naseblås og ferdig med det.

Men nå er beroping av å vera krenkt blitt ei gullgruve. Ikkje berre for den som har fått seg ein eller annan emosjonell nasestyvar, men også for ei presse som slit med å finansiera reportasjeturar ut i røynda, anten det er til industrien, det frivillige lagslivet, landbruket, oljeplattformar og sjukeheimar (utanom den rutinemessige turen under valkampen.)

Eitt eller anna skjer, gjerne på Instagram, Facebook eller Twitter. Sist, nå i helga, var det eit Insta-bilde av finansminister Siv Jensen som hadde kledd seg ut som indianar til utkledningsmoro i departementet. Indianarkostyme viste seg å falla i dårleg jord hjå enkelte, og vips hadde NRK påfyll til både Kveldsnytt og nettsida. «Debatten raser i kommentarfeltet», rapporterte statskanalen tidleg søndag morgon. Og så er dansen i gang.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Representantar for urfolk blir intervjua om at folk som bruker slike kostyme ikkje forstår kulturen og undertrykkinga desse gruppene har gjennomlevd, det blir trekt parallellar til at nokon skulle ha kledd seg ut som same. Det akademiske gravalvor blir trilla inn, og vrangvilje-kanonane blir godt ladde.

Finansministeren har nok gnidd seg i hendene og smilt vondt mens ho lagde flettene og festa på seg Månestråle-effektane. For dette er jo rein og skjær forakt og fornedring. Fy skam!

Krenkt-journalistikken har mange vidunderlege ting ved seg. Det er lågbudsjett, den har fyr i peisen, er lett tilgjengeleg og klikkvenleg. Det er følelser, skuldingar og høg drama-faktor. Journalisten treng ikkje bevega seg ut av kontoret, og ein kan alltid få smurt på litt politisk korrekthet ved å henta inn ein representant som står for ei god og viktig sak.

I tilfellet Siv Jensen får ein også ein liten bonus med å gi Frp ei stripe, og det skadar jo heller ikkje.

Å bruka krenkt-følelse som nyhetskriterium, gir rask og billig journalistikk, på så mange måtar. Prisen er å forlata all sunn fornuft og det verkelege livet.

Søndag morgon var også drukningsulukka i Seljord nyhendesak på nrk.no, men overskrifta om den sakna læraren som først klarte å berga seg i land, men som etterpå tok seg ut på vatnet for å berga andres liv, låg under saka om den utkledde Jensen.

Krenkomanien lar seg ikkje lett forbigå, tydelegvis.

Kanskje tenkjer NRK at dei gjer urfolk og saka deira ei teneste ved å la krenkt-opplevinga bli ramma rundt deira anliggende. Men det som blir lagt under krenke-linsa, får denne smaken av offerrolle og martyrium. Stakkars meg, stakkars oss. Alt me har lidd, alt folk ikkje forstår.

Men gravalvor opnar ikkje hjernen eller hjarta. Det lukkar igjen, me orkar ikkje smaken av martyrium og dårleg samvit i lengda.

Me er i ferd med å utvikla eit samfunn der følelser, og gjerne dei vonde, er i ferd med å bli den einaste måten å få spalteplass og rampelys på. Formidlingslyst, kunnskap, vrede, eller for den del, glede, blir for ingenting å rekna mot dei Krenkte.

Me gjer alle ting som betyr noko anna for andre enn for oss sjølve. Me omgås skikkar og klede, mat og symbol som betyr noko anna for andre enn oss sjølve. Me drar spøkar, kjem med kommentarar og snakkar på måtar som kan treffa skeivt. Slik sett er verda ein einaste stor salat som berre ventar på at nokon skal tråkka i den.

Krenkomanien har mange patetiske sider ved seg. Men det verste og det farlege er at den byggjer oppunder oppfatninga om at det meste er gjort i vond vilje og med eit ønske om å såra.

Det tar vekk handlingsrommet, humoren, velviljen, slingringsmonnet og rausheten. Ein journalistikk som er med å bera ved til dette kjipe bålet, kan bli den dyraste me noko sinne har hatt.

Kommentarfeltet får gå sin skeive gang, men bør aldri bli ein kongeveg inn i spaltene.

Les videre i debatten:
Ulrikke Falch – De sin støtter Siv Jensens bruk av indianer-kostymet
Stian A. Lothe – Man kan ikke bare peke og si «du er hvit, og burde visst bedre»
Anders Giæver – Med falske fjær

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder