Kommentar

Aldri mer naivitet

Hvis dommerne mener Breivik er utilregnelig, har vi da svart terroristen med mer humanitet - eller er det naivitet?

Elisabeth Skarsbø Moen
ARTIKKELEN ER OVER SYV ÅR GAMMEL

«Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.» Jens Stoltenbergs ord fra minnehøytiden i Oslo Domkirke 24. juli har nesten fått status av et slags kongelig valgspråk. Det har vært debattert i TV-programmer, på folkemøter og vært utgangspunkt for kommentarer, kronikker og leserbrev.

Oftest er det den første setningen som har blitt hentet frem og brukt. Den andre setningen er det færre som har lagt merke til. «Men aldri naivitet».

Fnugg av tvil

I debatten omkring tilregnelighet har det ikke skortet på kreative lovtolkninger for å dømme Breivik tilregnelig. Aktoratet argumenterte solid for det motsatte.

Inga Bejer Engh startet prosedyren med flere ganger å peke på at hun og retten må forholde seg til det lovverket vi har. Massemorderen skal dømmes etter dagens lover. Hun gjentok flere ganger at det er opp til lovgiver, det vil si politikerne, å endre loven og ikke opp til domstolen.

Naivt?

Hvis det nå viser seg at aktoratets argumenter er den som får støtte av dommerne, er da vårt humane rettssystem naivt?

Jeg mener ja.

Det medisinske prinsippet, altså at en som er syk ikke kan dømmes, gjør det i praksis opp til de rettspsykiatriske sakkyndige å avgjøre skyldspørsmålet. Er det tvil, skal tvilen komme tiltalte til gode.

Denne lovforståelsen har Riksadvokaten lagt til grunn og hatt klart for seg hele veien.

Aktoratet mener rettskilder og rettspraksis er slik at det bare må et fnugg av tvil til, for at en person skal bli betraktet som utilregnelig i juridisk forstand.

Svein Holden viste blant annet til en rettskraftig dom fra Aust-Agder tingrett 16. mai i år, som gjaldt overlagt drap. Dommen slår fast at selv om det var 80 til 90 prosent sannsynlighet for at den tiltalte var tilregnelig, skulle tvilen komme ham til gode. Han ble overført til psykisk helsevern.

Både det medisinske prinsippet og prinsippet om tvil, er to sentrale kjennetegn på et humant rettsvesen.

Det medisinske prinsippet ble innført allerede i 1842 og har røtter tilbake til Aristoteles. I straffeloven av 1902 fikk vi et kompromiss mellom det psykologiske og det medisinske prinsippet. En lovendring i 1929 rendyrket det medisinske prinsippet.

Etter det psykologiske prinsippet kan en gjerningsmann godt være psykisk syk, men likevel skyldig dersom han forstår hva han har gjort og utførte handlingen av egen fri vilje.

Trolig lovendring

I flere land praktiseres det psykologiske prinsippet. Trolig blir vår straffelov også endret i den retning, etter at justisminister Grete Faremo har satt ned et utvalg for å vurdere regelverket for tilregnelighet i straffesaksprosesser. Alle politiske partier ser ut til å være enige om at reglene må endres.

Vi trenger en straffelov som er klarere når det gjelder spørsmål om ondskap, skyld og ansvar.

Test-spørsmålet i Breivik-saken er som filosof Einar Øverenget har formulert det: Kunne Breivik ha valgt å la være å dra til Utøya? I så fall er han ansvarlig. Jeg tror alle som har fulgt rettssaken vil si at Breivik hadde et valg. Han hadde mulighet til å tenke seg om mange ganger i løpet av den lange planleggingsfasen.

Problemet landet vårt står overfor nå, er at selv om folk anser Breivik som ansvarlig i moralsk forstand, trenger han ikke å være det etter norsk lov og rettspraksis.

Fortellingen om Breivik

Vi får trolig aldri vite hvordan en beskjeden, tander gutt ble til en massemorder. Men rettssaken antyder noen svar. Fortellingen om Breivik handler om en utrygg oppvekst, oppdragelse og et barnevern som ikke tok situasjonen hans alvorlig nok. Den handler om å oppleve seg som mindreverdig i en OBOS-leilighet i et boligstrøk befolket av noen av Norges rikeste og mest vellykkede mennesker. Den handler om drømmen om å bli rik og nederlaget da pengene var tapt. Den handler om et dypt fortvilet medmenneske som isolerte seg fra venner og omverdenen. Som flyktet inn i dataspillverden og fant en verden han kunne mestre. Den handler om internetts mørkeste kroker, som tilbyr trøst til mennesker på kant med sitt eget samfunn, gjennom en ideologi som forteller deg at alt er muslimenes skyld. At du er offer for en konspirasjon av muslimer, kvinner og multikulturalister som bare har ett mål: Å ødelegge verden for den hvite middelklassemannen.

Fortellingen om Anders Behring Breivik er et samspill mellom psyke og samfunn. Men for hvert steg han tok mot å bli en vellykket massemorder lå det et valg bak.

Det tar ikke straffeloven godt nok opp i seg, uansett utfallet av dommen mot Breivik. Blant juristene som var en del av rettsprosessen spekuleres det i at Oslo tingrett vil avsi en delt dom.

I så fall understreker det bare den vanskelige situasjonen vi er i. Loven tok aldri høyde for at den verste enkeltterroristen i verdenshistorien skulle gå til angrep på norsk jord. Når det grusomste likevel skjedde, må det nødvendigvis endre samfunnet vårt og lovgivningen vår. Svaret vårt kan aldri mer være naivitet.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder