Den populære «tabbe-prinsen» trekker seg fra offentligheten

Hvis du googler «Duke of Edinburgh», er søkemotorens første tilbud en a-la-carte-meny med prins Philips topp-15, -20, -65 eller -90 tabber.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

Dypt urettferdig, selvfølgelig, for en hel del av hans påståtte blundere ville normalt sortere under avdelingen for ramme replikker og gode kommentarer.

Dessverre er det en folkelig standard den greskfødte prins Filippos av fyrstehuset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg ikke kan påberope seg.

Som den britiske dronningens gemal er han underlagt et regime, en kutyme og en protokoll hvor ufiltrert respons og ubetalelige kvikkheter ikke hører hjemme.

Uten at det har båndlagt hans tunge synderlig den tiden han har vært gift med Elisabeth II.

20. november er det i sammenhengende 70 år!

Noe som for øvrig gjør ham til den ektefelle av en britisk monark med lengst fartstid som nettopp det. Hertugen av Edinburgh er dessuten tidenes eldste mannlig medlem av kongefamilien.

VG-kommentar: «Folk flest er ikke monarkister – men elizabethanere»

Når han i forkant av sin 96. sommer ber seg entlediget fra kongehusets offisielle timeplan for å tre inn i pensjonisttilværelsen, er det imidlertid ikke for å dyrke otium, men tvert imot en hel del særinteresser, skal man tro den rojale bulletin fra Buckingham Palace.

Som vedvarende beskytter, president eller medlem i noe sånt som 780 foreninger og organisasjoner, har prins Philip tenkt å holde seg i fortsatt vigør – dog med den ørlille forskjell at herfra og ut er det han selv som bestemmer tempo og aktivitetsnivå.

Kontroverser til tross, dronning Elisabeths gemal er en populær kar i brede lag. Han er tross alt britisk krigshelt, han er innehaver av det «sivile» etternavn Mountbatten, og mange oppfatter den litt røffe gestalten som et uttrykk for en som innerst inn ønsker å være «en av gutta».

En legendarisk episode i så måte er da han trakk seg mer og mer unna den offisielle viraken under en festmiddag i Det hvite hus, og oppsøkte triveligere selskap i to tilstedeværende butlere som han fant stor glede i å oppvarte personlig. Det hører med til historien at den ene av dem ikke ante at vedkommende som skjenket i glassene deres var mannen til Storbritannias dronning.

Mange synes å ha forvekslet prinsens språkbruk og likefremme væremåte med frekkhet og nedlatenhet. Det er også blitt insinuert at hans direkte tale overfor mennesker med annen hudfarge, religion og kulturbakgrunn enn den klassisk anglosaksiske har et underliggende islett av fordomsfull britisk overklasse, grensende til rasisme.

Saken er vel heller det motsatte. Hertugens noe ubehøvlede stil signaliserer helst en mann som har mer lyst til å ta en pint på puben enn å pimpe prosecco på statsbesøk i Italia. Noe han for øvrig også helt konkret har uttrykt.

Enkelte kommentarer overfor handikappede eller syke har heller ikke vært helt «innafor».

Som da prinsen møtte en soldat blindet av IRA-bombing i Nord-Irland og dronningen spurte medfølende om hvor mye syn han hadde igjen – og Philip repliserte: «Ikke mye, ut fra det slipset han har på seg.»

Eller da de kongelige møtte Nigerias president Obasanjo, iført lys, fotsid kjortel, og hertugen lurte på om han var på vei til å legge seg.

Samtidig har han opprettholdt en viss balanse i det verbale regnskapet ved at mer eller mindre gjennomtenkte perfiditeter også har sneiet hans egne.

På spørsmål en gang, om ikke hans svært rideinteresserte datter, prinsesse Anne burde se seg om etter en egnet husbond snart, kvitterte prins Philip halvt oppgitt: «Hvis det ikke fiser eller spiser høy, er hun ikke interessert.»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder