IKKE BIT PÅ: – SIANs «krenkefest» handler ikke om muslimer. Det handler om dem. Deres utenforskap. Ikke mitt. Men når jeg møter opp for å kaste stein, gjør jeg det til mitt eget, skriver kronikkforfatteren. Foto: Terje Bringedal

Debatt

Historien om oss

Jeg er ikke redd lenger. For jeg har lært meg å fortelle nye historier. Historien om oss.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

YOUSEF HADAOUI, komiker

Det er 30 år siden slaget i Brumunddal og jeg lærte ordet kjeppjage. Det norske språket er fint sånn. Direkte og usnobbete. Vi lager de ordene vi trenger. Det sier noe om Norge. At å jage noen med en kjepp har fått sitt eget ord. 30 politifolk kunne ikke stoppe Arne Myrdal og mobben. Banka blitzere ble i stedet sluset inn i busser, hjem til hovedstaden.

Bøler er langt fra Brumunddal. Men for en tiåring kunne det vært rett borti gata.

Yousef Hadaoui. Foto: Odin Jæger

les også

La oss stå sammen og la hatet stå alene

Kom igjen gutta; nå tar vi dem, hørte jeg Myrdal kommandere. Jeg var redd for at Myrdal skulle komme til Bøler. Å kjeppjage oss. Jeg hadde ingen idé om hvor jeg skulle jages. Men jeg skulle jages over Bølerbrua. Bort fra hjemmet mitt. Kanskje vi måtte flykte til Sverige. Historiene fra krigen blander seg med Dagsrevyen. Med Hollywood-nazister og eventyrfortellinger. Det er hvilke følelser det vekker i deg som er den røde tråden. Ikke tid og rom.

Senere kunne jeg møte nynazistene som gjorde nazihilsen på Brua over T-banen, mens de ropte «Sieg Heil»; før de hilste: Halla, Yousef, ses på fotballtreninga. De visste ikke hvor mange ganger Myrdal hadde jaget meg og familien over den samme brua.

Historien er gammel. At mennesker kan deles opp etter rase, kultur, språk og religion. At det er noen forskjeller mellom oss som alltid er der. Alltid vil være der. Jeg har følt på det selv. Da jeg stod på Smestad og venta på en kompis som aldri kom. Følelsen av de andres blikk. Av å være en inntrenger. Et sted jeg ikke hørte hjemme. Og jeg prøver å finne en grunn til å være der. Som ikke er at jeg selger hasj. Stjele sykler. Biler? Jeg vet ikke. Jeg vet ikke om noen trodde jeg skulle stjele en bil der jeg stod på Smestad stasjon. Men det var sånn jeg trodde verden så meg. Det var det beste med å komme på TV. Jeg var ikke lenger han som skulle stjele sykkelen din. Jeg ble han som prøver meg på dattera di. Nei da. Jo da.

Jeg pleide å bli stoppa av politiet på vei hjem. Som alle vennene mine. Fortelle hvor jeg kom fra. Hvor jeg skulle. De lette alltid etter noen som ligna på meg. Lurer på om de fant han til slutt. Når man er ung har man jo aldri helt rent mel i posen. Du har alltid noe å skjule. Ikke alle kanskje. Men jeg hadde det. En dame jeg møtte i smug. En skolestil som aldri ble levert. Et erstatningsgebyr fra biblioteket. Og du er redd når politiet ber deg vippe opp reservedekket at de en dag skal finne noe.

Kompisen min fikk 12 000 i bot for å kaste stein på SIAN. Jeg sa han skulle gi faen. «Du drep ikkje det vonde med øks», pleide nynorsk-læreren min å si. Men jeg fikk fritak før vi kom til Olav Duun. Heldigvis. For på Bøler kommer du ikke langt med den innstillingen. Lar du noen ta ryggsekken din, tar de fotballen din neste gang. Så hasjen din. Så mobilen din. Du må vise at du ikke lar deg tråkke på. Du må slå tilbake. Kanskje du uansett får bank til slutt. Men det skal koste. For noen en tur på legevakten. For andre et år i jailern. Du må stå opp for deg selv, som lillebroren til Edward Norton sier i filmen «American History X». Etter å ha stirret ned en gjeng bøller på skolens toalett.

Lar vi SIAN brenne Koranen, kommer de snart marsjerende over Bølerbrua. Med brune skjorter og hakekors på armen. Og kjepper. I Marokko jager vi også folk med kjepper. Som oftest ville dyr for å beskytte geiteflokken. Marokko og Norge er likt sånn. Selv om jeg aldri har møtt en norsk gjeter, lever kjeppen videre som det perfekt våpen. En vandrestav som plutselig blir et slagvåpen. Jeg har aldri sett noen bli arrestert med kjepp. Macheter er vanskeligere å snakke seg bort fra.

Jeg snakket med SIAN-lederen Lars Thorsen på Arendalsuka for noen år siden. Han fortalte at muslimene hadde en langsiktig plan om å invadere Europa. Horder av muslimer i båter, på eselrygger og gamle Paykans, for så å pumpe ut barn når vi kommer hit. Thorsens historie minner om min egen. Arne Myrdal og brunskjortene er byttet ut med muslimske familier. Bølerbrua er byttet ut med Øresund. Alt er større for Thorsen. Kanskje fordi han er voksen. At skremmebildene har fått vokse seg store og mektige. At ideen har blitt han. Hans prosjekt. Hans krok i storsamfunnet.

Vi prøvde å få med Ubaydullah Hussain på TV-showet «Anne-Kat», da han lanserte Profetens Ummah. Fordi det var så vilt.. Ubaydullah var en idealist. Han drømte om å skape en bedre verden. Men han var også utrygg. Han var liten av vekst og uten jobb. Men i hans univers var han den viktigste. Den avgjørende brikken. Med det helligste målet. Som rettferdiggjorde å sende våre brødre til Syria. Svake brødre; som falt for hans sjarm og egne komplekser.

Thorsen har det samme engasjementet. Det samme behovet for å dytte andre ned for å løfte seg selv. Hans «krenkefest» handler ikke om muslimer. Det handler om ham. Hans utenforskap. Ikke mitt. Men når jeg møter opp for å kaste stein, gjør jeg det til mitt eget. Jeg setter meg ned i den samme jævla båten.

Og samtidig forteller jeg verden en historie om hvem jeg er. Ikke som en tøff gategutt som ikke tar dritt fra noen. Men som uregjerlig innvandrerungdom som trenger å bankes med batong.

Jeg kjenner fortsatt på stresset når jeg ser politiet. Men de ransaker ikke bilen min. Jeg har opptrådt på julebordet deres. Bøler bibliotek har fortsatt ikke fått tilbake boka si. Men jeg var der og fortalte om min egen. Arne Myrdal døde i 2007. Jeg vil alltid kalle vennene mine for bror. Jeg vil alltid snakke kebabnorsk. Aldri få jobb i Geelmuyden Kiese.

Men jeg er ikke redd lenger. For jeg har lært meg å fortelle nye historier. Historien om oss.

Les også

  1. Kraftige reaksjoner etter NRKs SIAN-debatt: – Jeg ble sjokkert

    SIAN fikk navngi muslimer de mener bør «deporteres eller interneres». Det får flere til å reagere.
  2. SIAN politianmeldt av Antirasistisk Senter

    Antirasistisk senter har politianmeldt den islamkritiske organisasjonen SIAN for hatefulle og diskriminerende ytringer…
  3. Arina Aamir (15) anmelder trusler etter SIAN-kronikk

    15-åringen har levert over 25 skjermbilder til politiet. Telefonnummeret hennes er også fjernet fra Høyres nettsider.
  4. Europarådet er på linje med SIAN

    I stedet for å angripe de som har kontroversielle meninger og som på fredelig vis fremmer disse i det offentlige rom…

Mer om

  1. Rasisme
  2. Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN)

Flere artikler

  1. Pluss content

    Maria Kjos Fonn: – Jeg hadde en grådighet i meg

  2. Øystein Dolmen: – Det nære vennskapet måtte vike

  3. Pluss content

    Gutten som ble kunsttyv

  4. Pluss content

    Alex Rosén om farsrollen: – Jeg var redd hele tiden

  5. Pluss content

    Astrid slet med depresjon – nå hjelper hun andre

Fra andre aviser

  1. Derfor konverterte jeg

    Bergens Tidende
  2. Hun tilhører Giskes nærmeste krets. Nå forteller Sandra (29) hva som skjedde på nachspiel.

    Fædrelandsvennen
  3. Hun tilhører Giskes nærmeste krets. Nå forteller Sandra (29) hva som skjedde på nachspiel.

    Bergens Tidende
  4. Sønnen (14) svarer frekt, bryter regler og blåser i skolen: – Hva gjorde vi galt?

    Bergens Tidende
  5. Etikkprofessor: Den norske koronahåndteringen har særlig sviktet på ett punkt

    Bergens Tidende
  6. Ordførerens hemmelighet

    Bergens Tidende

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no