Foto: TEGNING: ROAR HAGEN ,

Trump, der andre tier

George Bush var både en av de mest populære og en av de mest upopulære presidentene i USA etter andre verdenskrig. Det er et sjansespill av lillebror Jeb å trekke ham inn i valgkampen, men det er også et sjansespill av Trump å angripe ham.

  • Anders Giæver

Artikkelen er over fire år gammel

«Han sørget for at vi var trygge». Det er den vanligste påstanden du hører om USAs 43 president, George W. Bush, i hans hjemland. Noen sier det litt resignert, nærmest forklarende. Andre med steil stolthet i stemmen. Bush tok grep etter angrepet 11. september 2001, et angrep som sjokkerte hele verden, men aller mest USA, og han sørget for at det ikke skjedde igjen.

End of story.

Samtidig er det klart at det må komme en bredere diskusjon om George W. Bushs to presidentperioder i USA. Både om begivenhetene som ledet frem til 11.9, og om håndteringen etterpå. Det var bare litt uventet at det var under den republikanske nominasjonsprosessen at ballet skulle åpnes.

Og det måtte en løs kanon som Donald Trump til.

«World Trade Center raste sammen på din brors vakt. Husk på det», hveste han til Jeb Bush under den direktesendte debatten på lørdag. Det var det nærmeste man kan komme en majestetsfornærmelse i USA.

Ingen ansvarlig kandidat blant demokratene kunne ha gjort noe lignende. John Kerry, som stilte mot Bush da presidenten ble gjenvalgt i 2004, var ikke i nærheten. Og Barack Obama, som bygget det meste av sin valgkamp på misnøyen med Bush som hadde utviklet seg de siste årene av hans presidentperiode, angrep ham for alt mulig rart, inkludert Irak-invasjonen, men aldri for dette. Ikke for 11. september.

Det skjer noe med den nasjonale psyken når et land blir angrepet. Man slutter seg rundt sine ledere. 9. april 1940 valgte Kongen og den norske regjeringen å rømme til London. Det var et strategisk valg som i hvert fall burde kunne problematiseres i ettertid. Men i hele min oppvekst var det å antyde noe sånn, nærmest på linje med å ha vært «stripete» under okkupasjonen, altså en slags halvveis landssviker.

Og etter den 22. juli var det ytterst få som følte seg bekvemme med å plassere det politiske ansvaret for at terroristen fikk så lett spill som han gjorde, hos regjeringen. Håndteringen av den nasjonale sinnsstemningen i dagene og ukene etterpå, var Jens Stoltenbergs beste stund som statsmann. Arbeiderpartiet, regjeringen og dens ungdomsparti var målet for og ofrene til terroristen. VGs krav på lederplass om at Stoltenberg måtte ta ansvaret og gå av vant ikke særlig gehør.

Så Marco Rubio tok et ganske trygt standpunkt da han irettesatte Trump under debatten, og sa at «Jeg takker Gud hele tiden for at det var George W. Bush som satt i Det hvite hus den 11. september og ikke Al Gore».

Slik er populært hos hjemmepublikummet. Og dessuten har ikke demokratene heller alt for stor interesse i at det skal rippes opp i årsakskjeden som ledet frem til 11. september. Bill Clinton var akkurat valgt til president da al-Qaida, fra terrororganisasjonen gjennomførte sitt første bombeangrep mot amerikanske soldater i Jemen. Og han satt som president under helle terrororganisasjonens oppbyggingsperiode mens de ble stadig farligere og mer aggressive i sine angrep på amerikanske interesser.

Det blir kontrafaktisk historie å spekulere i hvordan ting hadde vært om ikke Bush hadde slått Gore med 537 stemmer i Florida under presidentvalget i 2000. Men gitt den samlende funksjonen en slik rystende begivenhet gjerne har på en nasjon, er det ingen grunn til å tro at ikke også Al Gores popularitet ville ha styrket seg i tiden etterpå.

Hans militære karriere var mer solid enn Bush sin, Gore hadde blant annet tjenestegjort en periode i Vietnam, til tross for hans motstand mot krigen. Og det mest interessante spørsmålet er ikke hvordan han hadde håndtert etterretningen før 11. september (det er lite grunn til å tro at han hadde foretatt seg noe mer enn Clinton eller Bush), men hvordan han ville ha håndtert etterretningen etterpå.

Ville Gore ha gått til angrep på Saddam Husseins Irak i 2003, og dermed satt i gang kjeden av begivenheter som har ledet frem til dagens situasjon i Syria og Irak?

Det har vært kjetterske tanker i USA, og særlig i det republikanske partiet. Nå har Donald Trump henvendt seg til elefanten i rommet. De neste ukenes primærvalg i South Carolina og Nevada vil vise om tiden er moden for denne ømtålige debatten.

Mer om

  1. USA-valg 2016

Flere artikler

  1. Kan Rubio trumfe Trump?

  2. Triumf i toppen,
    krangling i bånn

  3. Bushdynastiet falt,
    Clintondynastiet går videre

  4. For sent for Guantanamo?

  5. Trampet på Trump

Fra andre aviser

  1. Imperiet slår tilbake

    Bergens Tidende
  2. Det skulle være umulig, nå er Trump kandidat | Frank Rossavik

    Aftenposten
  3. Presset mot Sanders øker

    Bergens Tidende
  4. Trump og Kelly begravde stridsøksen i intervju

    Aftenposten
  5. Kan Trump bli den nye Putin?

    Aftenposten
  6. Israel kan bli kampsak for Clinton og Sanders

    Aftenposten

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder