YTTERLIGGÅENDE: – Det som eri ferd med å komme til syne er ikke en sober eller forsonende administrasjon, men en politisk personifisering av de verste elementene i Trumps valgkampretorikk, skriver kronikkforfatteren. Her Trump sammen med påtroppende justisminister Jeff Sessions. Foto: Marvin Gentry Reuters

Debatt

Populistisk korrekthet

«The best lack all conviction, but the worst are full of passionate intensity», skrev den irske poeten William Butler Yeats i kjølvannet av første verdenskrig. Det er ikke mindre sant i 2016 enn det var i 1919.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

MORTEN LANGFELDT DAHLBACK, filosof og skribent

Det siste først. De verste ideologiske og politiske kreftene i vestlige samfunn er mer seierssikre og optimistiske enn på mange tiår. Donald Trumps seier i det amerikanske presidentvalget blir bejublet av hvit makt-bevegelser fra Ku Klux Klan og American Freedom Party til den mer moderne og nettbaserte alt right-bevegelsen, som ser på Trumps seier som et viktig skritt mot politisk legitimitet.

Morten L. Dahlback.

De franske høyrepopulistene i Front National danser til samme melodi. «Deres verden faller sammen. Vår er i ferd med å bli bygget», skrev en av Marine Le Pens nærmeste rådgivere, Florian Philippot, på Twitter da det ble kjent at Trump hadde stukket av med seieren. Meningsmålinger viser at Le Pen er en sterkere kandidat til presidentembetet enn noensinne, og selv om sjansen for at hun vinner et valg mot Francois Fillon, er lite sannsynlig er det liten tvil om at hun og partiet hennes har fått en ny giv.

Autoritære og illiberale krefter er med andre ord på frammarsj i vestlige demokratier. Som Bård Larsen skrev i VG 11/11 har de av oss som regner oss som liberale demokrater en særlig plikt til å sette foten ned for den autoritære og fremmedfiendtlige bølgen som nå skyller innover de vestlige demokratiene.

Dessverre tyder mye på at mange liberale demokrater i Norge glemmer sine egne prinsipper i møtet med Donald Trumps Amerika og en seierssikker høyrepopulistisk og autoritær bevegelse.

Ny politisk korrekthet

De siste ukene har en form for selvkritikk som handler om at journalister og kommentatorer lever i et liberalt ekkokammer tatt mye plass i norske medier. Et sentralt moment i kritikken er at kosmopolitiske og liberale oppfatninger aksepteres ukritisk og at norsk presse mangler kilder på den amerikanske høyresiden, som Lena Johansen skriver i et debattinnlegg på medier24.no.

Et annet viktig element er en likestilling av «folk flest» og høyrepopulistenes velgere, kombinert med en følsomhet på deres vegne som viser tegn til å utvikle seg til en ny form for politisk korrekthet. Dette kommer til uttrykk når kritikk av Trump-velgere stemples som elitistisk klasseforakt fra «belugaliberale » av Andreas Masvie i VG 16/11, og når pressen anklages for å «svikte folket » i møte med Trumps valgseier og britenes Brexit-avstemning av Gard Michalsen i Aftenposten 10/11 og av Hans Wilhelm Steinfeld i Dagbladet 12/11.

Den underliggende ideen er at det er krenkende å omtale Trumps velgere – og høyrepopulistiske velgere generelt – med noe annet enn sympati og forståelse, og særlig at det er ufint å stille dem til ansvar for å ha stemt på rasistiske, autoritære og sexistiske politikere. I stedet må stemmegivingen deres aksepteres som et legitimt uttrykk for folkelig raseri mot den politiske, økonomiske og intellektuelle eliten i stedet, selv om kandidaten de har gitt sin tilslutning til spiller åpenlyst på rasistiske og sexistiske fordommer og gir uttrykk for autoritære holdninger som etableringen av et nasjonalt register for muslimer, aksept for grov tortur, forakt for den frie pressen eller ø nsker om å kaste rivaliserende politikere i fengsel.

Det er vanskelig å beskrive dette som noe annet en kimen til en ny politisk korrekthet. 21/11 fikk den en anti-intellektuell tvist da Sp-politiker Aisha Naz Bhatti anklaget Hadia Tajik for å bruke «stigmatiserende forskning» på bakgrunn av at Tajik viser til forskning på Brexit-velgerne som viser en klar korrelasjon mellom støtte til bruddet mellom Storbritannia og EU og støtte til harde straffer og autoritær barneoppdragelse – resultater som også gjelder for mange Trump-velgere og de europeiske høyrepopulistenes kjernevelgere – i en kronikk i Aftenposten.

At seriøs samfunnsforskning blir sett på som en stigmatisering av folket bare fordi den ikke gir et flatterende inntrykk av en gruppe velgere er kanskje det tydeligste tegnet så langt på at den nye politiske korrektheten fester grepet om den offentlige debatten.

Ikke et normalt fenomen

Det er viktig at denne nye politiske korrektheten kveles i fødselen, særlig dersom den fører til at autoritære politikere som Trump normaliseres. For la det være klart: president Trump er alt annet enn et normalt fenomen og bør ikke behandles som det. Det er langt utenfor business as usual at republikanere som John Weaver (tidligere rådgiver for John McCain) eller den tradisjonelt republikanskvennlige j ø diske organisasjonen Anti-Defamation League slår alarm om at hvit-makt-bevegelsen nå befinner seg på noen få skritts avstand fra det ovale kontoret etter at Stephen Bannon ble utpekt som Trumps sjefsstrateg, eller at nykonservative som James Kirchick skriver at USAs neste president er «Putins rasistiske og kvinnefiendtlige skjødehund», og at han har «forgiftet vår demokratiske kultur».

Det er ekstremt urovekkende at organiserte nazister og rasister bejubler en nyvalgt president, slik den tidligere Ku Klux Klan-lederen David Duke gjorde da han kalte Trumps valgseier «en stor seier for ‘vårt folk’» (som i denne sammenhengen betyr «hvite amerikanere»).

Det er ikke normalt at høyreekstreme hatgrupper og rasister markerer en presidentkandidats valgseier ved å begå hatkriminalitet mot etniske minoriteter eller ved å tagge hakekors på universitetbygningen til New School for Social Research – universitetet der en av det forrige århundrets viktigste politiske tenkere, den jødiske filosofen Hannah Arendt, underviste i en årrekke.

Det er heller ikke normalt at på troppende amerikanske presidenter sprer løgnaktig propaganda. 17. november sendte Trumps offisielle Twitter-konto ut en tweet om at Ford hadde valgt å la være å flytte en fabrikk fra Kentucky til Mexico fordi Trump hadde vunnet presidentvalget. Dette var en ren fabrikasjon. Ford hadde ikke på noe tidspunkt planlagt å flytte fabrikken til Mexico, noe Trump utmerket godt var klar over. Den eneste hensikten med tweeten var å skape et feilaktig inntrykk av at Trump «redder» amerikanske arbeidsplasser allerede før han har inntatt Det hvite hus.

Det er ingen grunn til å tro at Trump vil slutte å spre usannheter av denne typen når han har sitter komfortabelt i stolen i det ovale kontoret, men desto mer grunn til å frykte at løgnene hans vil spre seg som ild i tørt gress på sosiale medier og i mainstreampressen, særlig når et anerkjent byrå som Reuters rapporterte om Trumps uttalelse som om den var sann (selv om de senere korrigerte meldingen).

Normalisering i Norge

I lys av denne utviklingen er det nedslående å se den normaliseringen av Trump som pågår i deler av norsk media og offentlig debatt. Det ser vi når Høyres Kristian Tonning Riise hvitvasker Trumps retorikk ved å omtale den som «lite ærverdig » i stedet for autoritær, rasistisk og sexistisk; når VGs politiske redaktør Hanne Skarveit, etter å ha nevnt Trumps rasistiske valgkamp i et par setninger, fokuserer på hvor viktig det er å «gi ham en sjanse»; og når Frank Rossavik i en ellers interessant analyse spekulerer i hvordan presidentembetet kan forandre Trump i en positiv retning.

Vi ser den også når Andreas Masvie skriver at det viktigste er å «få fram det beste i Trump», uten å nevne de åpenlyse høyreekstreme elementene i Trumps valgkamp og rådgiverne og støttespillerne han omgir seg med – et poeng han etter alt å dømme vil avfeie som «hysteri». En slik normalisering fører til intellektuell og moralsk nedrustning i møte med det autoritære.

Denne nedrustningen kommer til uttrykk når Aftenposten omtaler Trumps intervju med 60 Minutes som «sobert » og tonen i seierstalen hans som «forsonende», selv om han samtidig var i gang med å ansette Stephen Bannon, redaktøren for nettstedet Breitbart som sjefsstrateg, den høyreekstreme og Putin-vennlige Michael Flynn som rådgiver for nasjonal sikkerhet, en mann som blir omtalt som «fullstendig på jordet » (off the deep end) av sine tidligere medarbeidere og som jevnlig retweeter konspiratoriske påstander om islamister og andre utenrikspolitiske trusler.

Denne listen over urovekkende utnevnelser har nylig blitt utvidet med den svært innvandringsfiendtlige Jeff Sessions som riksadvokat – en mann som tidligere har blitt nektet en posisjon som føderalstatsdommer på grunn av mistanker om at han sympatiserer med Ku Klux Klan og uttalelser om at en advokat som forsvarte svarte klienter var en «raseforræder». New York Times kaller – etter min mening med rette – utnevnelsen av Sessions «en hån mot all rettferdighet». Det som begynner å komme til syne er ikke en sober eller forsonende administrasjon, men en politisk personifisering av de verste elementene i Trumps valgkampretorikk. Det bør ikke normaliseres.

Jeg tror dog ikke noen av dem som er nevnt over ønsker å normalisere eller forsvare Trump-administrasjonen. Ikke desto mindre går den samlede effekten av måten de omtaler og dekker Trump på i retning av normalisering, og det er grunn til å tro at den vil fortsette å gjøre det dersom den nye politiske korrektheten fester grepet. Det vil være svært uheldig.

For i lys av den trusselen mot det liberale demokratiet Trump representerer er det ikke pressens oppgave å bli mer vennlig innstilt overfor høyrepopulistenes velgere, men å være prinsippfast på vegne av det liberale demokratiet og på vegne av dem som vil rammes av politikken alt tyder på at vil bli ført under president Trump og et republikansk Capitol.

Vanskelige livsvilkår

Etter alt å dømme ligger det gode hensikter bak den nye politiske korrektheten, som ser ut til å være basert på en genuin sympati med vanskeligstilte grupper i USA, særlig med den hvite arbeider- og middelklassen i tidligere industriområder. Det er prisverdig. Det er ingen tvil om at det er mørke tider for mange hvite amerikanere, og lite tyder på at trenden er i ferd med å snu. Vi vet at levealderen blant hvite amerikanere i lavinntektshusholdninger går ned, at selvmordsraten og avhengighetsproblemene i denne gruppen vokser, og at de ikke har opplevd reallønnsvekst siden 70-tallet.

Det er altså all grunn til å sympatisere med frustrasjonen som er utbredt i denne gruppen. Men når de tydeligste forsvarerne for den nye politiske korrektheten snakker om dem som «folket» er det ikke bare en brøkdel av arbeiderklassen de snakker om, men en brøkdel av den hvite arbeiderklassen. Til tross for sin sympati med folk flest viser de nemlig en fullstendig mangel på engasjement for de delene av arbeiderklassen som ikke er hvite, industriarbeidere eller Trump-velgere, deriblant de 87 prosent som arbeider i servicenæringen og i varehandelen og den tredjedelen av arbeiderklassen som ikke er hvit. De viser heller ingen interesse for den delen av den amerikanske befolkningen som vil rammes av politikken som etter alt å dømme vil betale prisen for valget av president Trump.

Denne mangelen på interesse for andre vanskeligstilte amerikanere enn Trumps velgere et et faresignal om at den nye politiske korrektheten kan føre til at vi overser mange grupper som fortjener vår sympati i minst like stor grad. Som jeg skrev i en artikkel for Agenda Magasin, innebærer det ensidige fokuset på den hvite middel- og arbeiderklassens vanskelige situasjon at vi blir blinde for hva Trumps presidentskap etter alt å dømme vil innebære for mange av de mest vanskeligstilte gruppene i USA – inkludert den hvite arbeiderklassen.

Mange fattige amerikanere kan miste det lille sosiale og økonomiske sikkerhetsnettet de har, minoritetsvelgere kan i praksis miste stemmeretten sin på grunn av drakoniske valglover i delstater som Georgia (som Sessions neppe vil bry seg om å stanse, gitt hans forhistorie på dette området), mange innvandrerfamilier vil bli deportert, kvinner i konservative stater vil antakelig oppleve ytterligere vanskeligheter med å få tilgang til selvbestemt abort under den svært reaksjonære visepresidenten Mike Pence, og LHBQT-personer frykter med rette for at kampen deres for egne rettigheter vil settes tilbake mange år.

Tendensen til at de knapt verdiges oppmerksomhet er allerede tydelig i den norske offentligheten. Jeg kan bare slutte meg til Mohamed Abdis vurdering i Morgenbladet: å bry seg om den hvite arbeider- og middelklassens bekymringer må ikke gå på bekostning av minoriteters grunnleggende rettigheter.

Følsomheten vår overfor de vanskeligstilte blant høyrepopulistenes velgere bør ikke gå på bekostning av de grunnleggende politiske verdiene våre. Eirik Løkke skriver i Aftenposten at det liberale demokratiet ikke er en selvfølge lenger etter Trumps valgseier. Da må pressen – og andre opinionsdannere – være seg bevisst sitt ansvar for å forsvare grunnleggende liberale og demokratiske verdier. Det kan ikke gjøres bare ved å kritisere dem som truer disse verdiene – som Brian Beutler skriver i New Republic – men ved å forklare hvorfor disse verdiene er verdt å forsvare, også i møte med politiske strømninger og velgergrupper som er villige til å kaste vrak på dem, enten det er på grunn av økonomisk desperasjon, fremmedfrykt, en følelse av hjemløshet i den dominerende kulturen eller på grunn av et ønske om å gi elitene en lærepenge.

De prinsippene og verdiene vi tror på blir ikke ugyldige bare fordi «folk flest » ikke lenger aksepterer dem eller er villige til å sette dem til side til fordel for kortsiktig politisk og personlig fortjeneste. Rasistiske og autoritære ledere er ikke demokratisk legitime bare fordi de har vunnet et valg eller har flertallet av folket i ryggen.

Tvert i mot mangler de demokratisk legitimitet nettopp fordi de er rasistiske og autoritære, og dermed viser at de ikke har annet enn forakt til overs for de verdiene og prinsippene som kjennetegner det liberale demokratiet.

Hvis vi virkelig bryr oss om det liberale demokratiet kan vi ikke kapitulere i møte med autoritær, rasistisk og sexistisk populisme. I stedet må vi holde fast ved våre mest grunnleggende moralske og politiske overbevisninger og verdier. I pressens tilfelle gjøres det best ved å kritisere de som angriper dem, ved å minne oss på hvorfor det liberale demokratiet er for viktig til å bli gitt opp snår det møter populistisk motbør og ved å forsvare dem som får rettighetene sine og livssituasjonen sin trampet på av autoritære ledere.

Det vi trenger er ikke en ny og populistisk politisk korrekthet, men en skjerpet evne til å holde stand mot det høyrepopulistiske trykket. Hvis denne evnen svekkes er det fare for at Yeats får rett: at de beste blant oss er ryggesløse, selv når de verste marsjerer taktfast mot Capitol.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder