Kommentar

«Det er ikke pengene det kommer an på...»

«Det er prinsippet!» Eller? Det er like ofte pengene. Men
Norge er en fest for paragrafrytterne.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Det er typisk norsk å klage på «manglende informasjon», «uriktig prosess» eller «hastverk» når man er misfornøyd med noe som er blitt bestemt.

Det skjer når en vei er besluttet bygget, en skole skal nedlegges eller et sykehus flyttes. Inneværende uke byr på flere eksempler.

En rekke kommuner hevder de har fått for kort frist på seg til å slå seg sammen. Men de har visst om fristen i snart to år.

Kristiansund mener regjeringen hadde hastverk da det ble bestemt at byen ikke skulle få sykehus. Men i virkeligheten ble beslutningen tatt langt på overtid. Nå sitter partene i retten. Kommunen har saksøkt staten ved helseminister Bent Høie for en rekke påståtte lovbrudd i det som kalles en «pill råtten» prosess.

For å toppe det hele ble Høie denne uken også anklaget for lovbrudd etter at Rjukan sykehus ble nedlagt og lagt ut for salg.

Det blir aldri nok utredninger

Det påstås helt regelmessig at viktige prinsipper er brutt, og at politi, rettsvesen eller en annen klageinstans må rette opp i dette snarest. Men i virkeligheten er man ofte bare uenig i en avgjørelse.

Men det hjelper ikke å rope «urettferdig». Den vanlige fremgangsmåten er derfor påstander om mangelfull utredning, for lite debatt eller brudd på informasjonsplikten.

Det hjelper naturligvis ikke hvor mange informasjonsmøter, analyser, rapporter og utredninger den anklagede faktisk har fått i stand. Påstandene kommer uansett.

Rettighetsstatens bakside

Slikt går an i Norge, som har regler for alt mulig, hvor hver minste snap blir rapportert, dokumentert og journalført.

Det er stort sett bra. Folk flest er trygge, utfører sine plikter og får det de har krav på.

Men regelsamfunnets bakside er at paragrafrytterne trives. For det finnes alltid en ankemulighet, en mulighet til omkamp eller en måte å trenere avgjørelser på.

Selvsagt skal politikerne mene

Fredag skal helseminister Bent Høie vitne i det sivile søksmålet Kristiansund kommune har anlagt. Dette er kommunens desperate forsøk på å få sykehuset.

Kommunen mener de har gode kort på hånden. Som at Høie var inhabil fordi han i valgkampen i 2011 sa at han ville ha sykehus i nabobyen.

At en politiker ikke skal få lov å mene noe om hvor sykehusene skal ligge, er absurd. At en statsråd, sykehusets eier, heller ikke skal ha noen mening, er også bare tull. Høie bør ha en mening om det.

Så kan det alltids diskuteres om Høie sa meningen sin på litt feil tidspunkt, om han plundret litt i prosessen, selv om regjeringsadvokaten i retten har forsvart Høie godt.

Påstandene kan likevel ikke endre beslutningen som for lengst er tatt om nytt sykehus. Hoder vil rulle og folk vil alltid føle seg dårlig behandlet i slike interessekonflikter. For noen må tape.

Nå er det lett å forstå at Kristiansund vil ha sykehuset. Det er en kamp lokalpolitikerne må ta. Men når saken er avgjort, må man innse tapet. Om saken gikk byens vei, ville de naturligvis ikke snakket om prinsipper nå.

Og Kristiansund kommer ikke til å få sykehuset. De kom ingen vei i Stortingets høring og de vil ikke vinne frem i retten. Tvert om kaster den underskuddsrammede kommunen bort millioner på en nytteløs rettssak, som de endatil planlegger å måtte kronerulle for.

Mange ryttere til hest

Det betyr ikke at kristiansundere er spesielt formalistiske. Om Molde hadde tapt lokaliseringsstriden, hadde de også ridd paragrafene. Og finner man ikke noe å pukke på i Norges, har man alltids EØS-regelverket, eller en eller annen domstol på kontinentet til å fråtse i.

Men forhåpentlig blir det ikke mer av påstandene om lovbrudd i Rjukan, selv om det er naturlig at folk kjemper for sitt sykehus. Folk har rett til å argumentere for sin sak. Men de må gi seg på et tidspunkt.

For paragrafrytteriet gir et stadig større byråkrati, flere krav om dokumentasjon og rapportering, mer angst for å gjøre feil. Politikerne blir overforsiktige og byråkratene så skjelvne at de velger ullent språk når de burde vært tydelige. I stedet for å ta beslutninger, dekker man seg bak konsulenter og kjører sendrektige prosesser.

De tøffeste tjener på det

Derfor bør vi - ikke minst media - la være å henge oss på et hvert klagekor. Vi bør oftere hylle beslutningstakere som klarer å ta upopulære valg og stå i det.

Mange av dem som tar beslutninger kan på sin side legge vekk noe av paranoiaen de så ofte rammes av ved bare et snev av kritikk fra pressen eller et aktivistmiljø. Jeg har sett noen statsråder som har turt å dure frem, og som har blitt overrasket over hvor lett stormene blåser forbi.

Og det er jo fordi de som oftest ikke har gjort noe galt. Men man må regne med at noen uansett blir sure og prøver å påstå det. Prinsipper er viktige, men mest når de tjener ens egen sak. Om du ikke liker prinsippene mine, har jeg andre, ikke sant.

Få mer debatt-stoff: Følg VG Meninger på Facebook

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder