Kommentar

Høyreslaget

Av Yngve Kvistad

Le Pen og Wilders mislyktes

EU-MOTSTANDER: Nigel Farage leder britenes uavhengighetsparti, UKIP. I motsetning til erkelrivalen Marine Le Pen har Farage klart å danne en parlamentarisk blokk i det nye Europaparlamentet. Foto: REUTERS Foto:,

Den franske nasjonalistlederen Marine Le Pen og nederlandske Geert Wilders' felles Frihetsallianse lå godt an til å bli største partilag på ytre høyre i det nye Europaparlamentet.
Men britiske UKIP og Nigel Farage trakk det lengste strå.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over fem år gammel

I går utløp fristen for å etablere såkalte partigrupper i EU-parlamentet. Disse blokkene er i realiteten alfa og omega for politisk innflytelse i den europeiske «nasjonalforsamlingen».

For å få godkjent en gruppe, som deretter tildeles både finansiering og taletid etter størrelse, kreves det minst 25 representanter fra minimum syv medlemsland.

Frihetsalliansen har 38 mandater fra fem land, men klarte ikke å mobilisere mange nok partier til å danne en parlamentarisk blokk.

Nigel Farages Uavhengighetsparti (UKIP) gjorde et godt EU-valg i Storbritannia. Hans gamle gruppe i EU-parlamentet, Europeisk frihet og demokrati (EFD), gikk likevel i oppløsning etter at italienske Lega Nord valgte å gå til Le Pen, mens både Sannfinnene og Dansk Folkeparti sluttet seg til David Camerons euroskeptiske reformistgruppe ECR.

Umiddelbart etter EU-valget så det derfor ut som at Farage hadde vunnet slaget, men ville tape krigen fordi hans potensielle samarbeidspartnere syntes å foretrekke den enda mer ytterliggående Frihetsalliansen, eller de mer moderate i ECR. Nigel Farage har tatt offentlig avstand fra Marine Le Pen fordi han mener partiet hennes lefler med antisemittisme og rasisme. Le Pen svarte med å sprenge Farages parlamentariske blokk.

Som klovn fra eske spratt imidlertid den italienske komikeren og rabulisten Beppe Grillo opp og tilbød Farage sine 17 representanter fra populistbevegelsen M5S. Deretter fulgte Sverigedemokratene, Litauens Lov og orden-parti, tsjekkiske Fritt Folk og det latviske Bondepartiet. I tillegg fikk UKIP-sjefen uventet støtte fra erkerivalen Le Pen i form av en avhopper fra det franske nasjonalistpartiet. I sum blir dette 48 mandater fra syv land.

Den konservative sentrum-/høyre-blokken er imidlertid fire ganger større, med 221 representanter, fulgt av sosialdemokratenes 191. Camerons reformister teller 69, liberale ALDE 66, sosialistene og kommunistene i GUE/NGL-gruppen er til sammen 52 og De grønne har 50 mandater.

I praktisk politikk betyr dette at populistpartiene vil få kun marginal innflytelse i det nye Europaparlamentet. Fordi det er makta som rår, og det europeiske maktfordelingsprinsippet handler om kjøttvekt, lite annet. Legg så til at de to største blokkene er rørende enige om de fleste Europaveivalg.

Det vil vi få se senere i uken når EU-landenes stats- og regjeringssjefer torsdag og fredag kommer sammen for å utpeke ny kommisjonspresident. Mye tyder på at dette løpet nå er avtalt på bakrommet. Med rungende støtte fra sosialdemokratisk side blir den konservative kandidaten Jean-Claude Juncker EUs neste «regjeringssjef».

Det mest usikre er hvilken sosialdemokrat som får presidentvervet i Europaparlamentet. Mange holder en knapp på at tyskeren Martin Schulz får fortsette i den jobben han allerede har, men «gode rykter», som det heter, vil ha det til at forbundskansler Angela Merkel vil noe annet.

Under påskudd av at Storbritannias statsminister David Cameron må få en eller annen innrømmelse for å akseptere valget av Juncker - som Cameron, forståelig nok, har liten tillit til - er det ikke umulig at den danske regjeringssjefen Helle Thorning-Schmidt seiler opp som en omforent kompromisskandidat. Selv om hun står en god del til venstre for David Cameron, deler de felles skjebne og felles trøst ved å stå samlet utenfor eurosonen.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder