DEGGER: - Labour-leder Ed Miliband og Tory-statsminister David Cameron degger for Nigel Farage og UKIP, istedenfor å takle dem som politiske motstandere, slik Angela Merkel gjorde med Pegida-demonstrantene i Dresden, skriver Nick Cohen for VG. Cohen er nominert i kategorien beste kommentator i European Press Prize 2014. Foto: Tegning:Roar Hagen,VG

Debatt

Kronikk: Partiet som gjør Storbritannia eklere

Det britiske anti-EU og anti-innvandringspartiet UKIP arrangerer årskonferanse i helgen, knappe tre måneder før parlamentsvalget. UKIP er svorne thatcherister, men tiltrekker seg også arbeiderklassevelgere, skriver Nick Cohen, som plasserer partiet på ytre høyre fløy.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

NICK COHEN, forfatter og kommentator i The Observer.

Storbritannias «vinneren tar alt»-valgsystem må virke særdeles urettferdig på nordmenn og velgere i andre land med proporsjonal representasjon.

I mesteparten av Storbritannia medførte valgsystemet at du måtte stemme på Toryene (de konservative) eller på Labour (arbeiderpartiet) hvis du ville ha innflytelse på styre og stell. Med andre politiske preferanser ville du kastet bort stemmen din om du støttet et parti som ikke hadde noen sjanser til å få inn mer enn en håndfull representanter i parlamentet, selv om partiet representerte 15 prosent eller mer av befolkningen.

Blir ikke representert

Nick Cohen. Foto: ,

På tross av all urettferdigheten systemet medførte, var det likevel fordeler med den britiske måten å drive politikk på. Det bidro til å forhindre at Storbritannina fikk fascistiske eller kommunistiske massebevegelser i forrige århundre. Britene hadde ikke noe annet valg enn å være fornuftige.

Men nå har mange velgere mistet lysten til å være fornuftige. Å være fornuftig gir ingen mening i et kriseherjet Europa. Sentrumspartienes fall har skjedd overalt, etter hvert også her.

Men det er en forskjell: Når en danske stemmer på Dansk Folkeparti og en finne stemmer Sannfinnene, sørger proporsjonal representasjon for at deres stemmer påvirker valgresultatet. I Storbritannia sørger «vinneren tar alt»-systemet for at stemmene deres ikke teller. Men millioner av mennesker har respektabel mainstream-politikk så langt opp i halsen at de ikke lenger bryr seg om stemmen deres teller eller ei. De ønsker å legge den rasjonelle dømmekraften til side, og heller stemme på det britiske uavhengighetspartiets (UKIP) program for å stramme inn innvandring og melde seg ut av EU - og på partiets listige og åleglatte leder, Nigel Farage.

Opprør mot politisk orden

Respektable journalister i London tviholder på myten om at Storbritannia er et moderat anlagt og fornuftig land, og hater at jeg beskriver UKIP som et ytre høyre-fenomen. De har litt rett. UKIPs ledere har ikke nynazistbakgrunn, men kommer fra konservative miljøer som fremdeles forguder tidligere statsminister Margaret Thatcher. De er EU-motstandere fordi unionen truer britisk suverenitet, og imot høy innvandring og multikulturalisme fordi det truer britisk identitet.

Som svorne thatcherister er de ideologiske motstandere av velferdsstaten. Men UKIPs appell om mer britisk nasjonalisme lokker mange velgere fra arbeiderklassen, og særlig eldre.

UKIPs kjernevelgere føler seg dumpet av globaliseringen og den dominerende, liberale kulturen med sin politiske korrekthet. De føler at de ikke lenger kjenner igjen sitt eget land. De føler at det ikke lenger er «deres». Og de er forberedte på å holde stand mot en politisk orden de oppfatter som løgnaktig og korrupt.

Samme om du er i Norge eller Storbritannia eller i hvilket som helst europeisk land, bør du venne deg til UKIP-aktige bevegelser. Eldre stemmer oftere ved valg, og ettersom gjennomsnittsalderen øker i Europa, blir det flere av dem. Alle partier blir nødt til å ta høyde for misnøyen deres.

Riktig merkelapp

Men når jeg lister opp ting som kjennetegner dette partiet, blir ikke ytre høyre-merkelappen så gal. UKIP samarbeider med polske, ytre høyre-representanter i EU-parlamentet, som resirkulerer de sedvanlige Holocaust-benektelsene. Partiets kandidater og deres velbemidlede støttespillere blir regelmessig konfrontert i pressen med egne uttalelser om at svarte britiske statsborgere ikke er britiske i ekte forstand, eller at kvinner ikke kan ta lederjobber fordi de mangler menns pågangsmot og intelligens, eller at Gud straffer Storbritannia ved å sende flom til Sør-England fordi homofile får ha sex.

Nigel Farage selv er en mesterlig manipulator hva fordommer angår. Han pisker opp stemningen med dem, så trekker han uttalelsene tilbake i tolvte time slik at ingen kan beskylde ham for å oppfordre til vold. Han har lykkes med å overbevise offentligheten om at han er en ærlig mann som forfekter den sannheten som hans feige motstandere brenner inne med.

Det offentlige bildet av ham som person er et bedrag, hvis jeg får bruke et direkte språk. Faktisk vil jeg gå enda lenger, og hevde at selv i britisk målestokk - et folkeferd som er verdensberømt for sin falskhet - er Farage en forbløffende sjarlatan. Han er ikke tilstede på EU-parlamentets møter for å forsvare britiske interesser, men stikker unna «hardtarbeidende skattebetalernes» penger, som han hevder at han representerer, og så løper han til sitt.

Han hevder at er en patriot, men i likhet med lederne i det franske ytre høyre-partiet Front National, Marine Le Pen, forsvarer han Storbritannias fiender i Kreml.

Deprimerende strategi

Men det som er så deprimerende, er at Labour-leder Ed Miliband og Tory-statsminister David Cameron degger for Farage og UKIP, istedenfor å takle dem som politiske motstandere, slik Angela Merkel gjorde med Pegida-demonstrantene i Dresden. Cameron har forsøkt å utmanøvrere UKIP på høyrevelgersaker, og vinne tilbake stemmer ved å forsikre velgerne om at han skal bli enda mer innvandringsrestriktiv enn det Farage er. Miliband, derimot, er så redd for å miste hvite arbeiderklassestemmer at han ikke drister seg ut på ett eneste prinsipielt angrep på UKIP.

Paradoksalt nok er det ingenting som livnærer forakten UKIP-velgere føler for mainstream-partier mer enn viljen de samme partier legger for dagen til å smiske og hengi seg til egne fordommer.

Uansett hvor få seter i parlamentet dette partiet vinner i valget den 7. mai, har Farage uansett vunnet. Partiet hans har lykkes med å gjøre Storbritannia til et mindre og eklere land.

Oversatt av Sian O'Hara.

Les også

  1. Ytre høyre forrykker balansen i Brussel

    EU-skeptikernes brakvalg har rystet det politiske etablissementet i Brussel.
  2. Kronikk: Putins europeiske treenighet

    Deler av den europeiske venstresiden støtter Russland og president Putin.
  3. Kommentar: Hundre og ett ute for topartisystemet

    WHITEHALL, LONDON (VG) Om hundre dager har britene valgt nytt parlament, og tatt farvel med sitt historiske…
  4. Dette tror britene om politikernes soveromsaktiviteter: Nick = kjedelig sengegymnastikk

    LONDON (VG) Liberaldemokrater er kjedelige i sengen, mens…
  5. Kommentar: Fremmedfrykt truer britisk økonomi

    Fremmedfrykt og EU-fiendtlighet truer britisk økonomi, konkluderer en ny rapport.
  6. Høyreslaget

    Den franske nasjonalistlederen Marine Le Pen og nederlandske Geert Wilders' felles Frihetsallianse lå godt an til å bli…
  7. Drømmen om en tenkt fortid

    En ikke-liberal og nasjonal konservatisme er et ideologisk og politisk blindspor.
  8. Kommentar: «Tåke i kanalen – kontinentet isolert»

    Avisoverskriften fra første halvdel av forrige århundre speiler britenes historiske selvbilde.
  9. VG mener: Flukten fra fløypartiene

    En uke etter at venstreradikale SYRIZA vant det greske parlamentsvalget, begynner realitetene å sige innover…
  10. EU-kommentar: Camerons Flettfrid-strategi

    LONDON (VG) statsminister David Camerons argumenter mot EU er som å høre en viss frue fra Øvre Singsaker tale begeistret…
  11. EU må lytte til folkets røst

    I dag møtes EU-landenes stats- og regjeringssjefer til en symbolladet fredsmarkering i Ypres.
  12. Camerons kabal

    Statsminister David Cameron ommøbler den britiske regjeringen fordi det er slikt britiske statsministre har å gjøre.
  13. Marine Le Pen søker venner

    Marine Le Pen vil gjøre EUs høyreorienterte partier til en maktfaktor i EU-parlamentet.
  14. EU: Høyresidens slagmark

    Nigel Farage og Det britiske uavhengighetspartiet UKIP vant slaget om Europaparlamentet, men kan tape krigen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder