KASTER KORTENE: Italias yngste statsminister, Matteo Renzi, erkjente nederlaget i natt.

KASTER KORTENE: Italias yngste statsminister, Matteo Renzi, erkjente nederlaget i natt. Foto: Alessandro Bianchi Reuters

Kommentar

Renzi tapte så det sang

... men synger neppe på siste vers

ROMA (VG) Italias nei til grunnlovsreformer kom ikke som noen stor overraskelse, etter at folkeavstemningen ble vridd til en politisk missekåring om statsminister Matteo Renzis popularitet.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

Den konkurransen tapte han så det sang. I en TV-tale rett etter midnatt erkjente Renzi det knusende nederlaget og varslet sin egen avgang.

Det var regjeringssjefen selv som la hodet på blokken da han i et anfall av hybris koblet utfallet av dagens valg til sin egen stilling. I motsetning til eks-kollega David Cameron i Storbritannia måtte Renzi konsultere folket på denne måten siden regjeringens reformpakke ikke fikk tilstrekkelig flertall i nasjonalforsamlingen. Men han hadde ikke trengt å stille kabinettspørsmål.

Ville vinne valg

Matteo Renzi er den tredje statsminister på rad som ikke er valgt, etter at Silvio Berlusconi regelrett ble avsatt i november 2011. Renzi hadde behov for å konsolidere sin egen stilling i partiet, forene fløyene og ikke minst vinne et valg.

Helt siden han suste inn i Palazzo Chigi, den italienske statsministerresidensen i februar 2014 – etter å ha utmanøvrert det sosialdemokratiske partiets gamle garde – har han vært sett på som landets unge håp. Han ble den yngste italienske regjeringssjef gjennom tidene, og med et velbegrunnet ry som håndfast reformator fra tiden som ordfører i Firenze, kom han til Roma for å gjøre vei i vellinga.

Les også: Italia styrer mot full krise

Grunnlovsreformer sto på Renzis agenda fra første dag. For å løse de massive oppgavene som ventet aktet han å modernisere Italia, effektivisere beslutningsprosesser og byråkrati samt gjenreise det politiske systemets troverdighet og gjøre det i pakt med med tiden.

Arbeidsmarkedsreformer, økonomiske reformer og et nytt valgsystem måtte kunne kjøres gjennom parlamentet når det var behov for disse endringene, ikke ti år senere, etter at Senatet hadde kvernet på lovtekstene og vannet ut innholdet.

Trenger stabilitet

I et land som siden krigen har hatt 62 regjeringer – akkurat nå kastet folket den 63. – mente Matteo Renzi at Italia kunne trenge stabilitet, slik at den til enhver tid sittende regjering kunne planlegge og styre med langsiktighet som regel, ikke som unntak.

Med en gjeldsbyrde tilsvarende 132 prosent av landets samlede verdiskapning, en økonomisk vekst på knappe 0,7 prosent, høy arbeidsledighet og banker på sammenbruddets rand, er det nokså åpenbart at Italia må fikses. I tillegg har landet måttet ta støyten for en migrasjonskrise EU ikke har evnet å administrere.

Renzis forslag om å gjøre beslutningsveien raskere og politikken mer effektiv, er imidlertid ikke løsningen, ifølge folkets nei i helgen.

Det betyr imidlertid ikke at reformer ikke vil skje. Det betyr trolig heller ikke at Renzi er utelukket som Italias reformator. Senere. Han forsvinner ut av statsministerboligen nå. Men han er 41 år, han vil etter alle solemerker fortsette som leder for det sosialdemokratiske partiet (PD), og om litt over ett år er det igjen valg til nasjonalforsamlingen. De færreste tror at dette var siste vers i balladen om Matteo Renzi.

Dersom president Sergio Mattarella velger å innsette en teknokratregjering i mellomtiden, eller ber noen fra dagens sentrum-/venstrekoalisjon lede et forretningsministerium, er det ingen ting i veien for at Matteo Renzi kan komme tilbake ved neste korsvei.

Krever nyvalg

Beppe Grillo og hans populistiske Femstjernerbevegelse kommer i likhet med det innvandringsfiendtlige nasjonalistpartiet Lega Nord til å kreve nyvalg med det samme. Grillo var raskt ute på bloggen sin søndag kveld og forlangte dette. Siden det er såpass kort tid til neste regulære parlamentsvalg er det få som tror at presidenten vil gå inn for det. Sergio Mattarella var inntil 2015 dommer i den italienske grunnlovsdomstolen og en uttalt motstander mot nyvalg som metode for å løse akutte politiske problemer. De tradisjonelle høyrepartiene i Silvio Berlusconis fold vil neppe heller se seg tjent med nyvalg nå.

Folkets nei til Renzis reformer utlegges som et nytt utslag av høyrepopulismen i Europa. Det er en altfor enkel analyse. En ting at Beppe Grillos populisme har vel så seige røtter på venstresiden av den ideologiske hesteskoen, og dels er farget av hans egen forståelse av marxismen. En annen er at grunnlovsendringer og nytt valgsystem er blitt sauset sammen med en generell misnøye med Renzi. Mange valgte å kanalisere sin skuffelse over manglende resultater i en nei-stemme.

Det mest åpenbare er likevel at motstanden mot reformene har gått på tvers av partiene, for ikke å si rett gjennom dem, og har skapt splittelse i alle leire. I statsministerens sosialdemokratiske parti har venstresiden vendt seg mot ham. På høyresiden har folk brutt ut for å si ja til endringsforslagene. Lega Nords borgermester i Veneto stemte for reformene, mens generalsekretæren i PD stemte mot. Tidligere statsminister Mario Monti poengterte han hans nei til endringsforslaget var et ja til Renzi. Slike eksempler har det vært flere av.

Italia vil merke noen kortsiktige økonomiske rystelser de nærmeste dager, men i likhet med Brexit og Trump vil finansmarkedene roe seg. I hvert fall inntil vi vet hva som videre skjer. Det er uansett lite trolig at Femstjernerbevegelsen får så mye innflytelse at Beppe Grillo kan forlange folkeavstemning om Italias medlemskap i valutaunionen og i neste omgang i EU.

Ironisk nok – hvis de ønsker det – må grunnloven i så fall først endres. Noe folket har sagt grundig nei til. For paragraf 75 slår fast at Italia ikke kan avholde folkeavstemning om noe som vedrører internasjonale avtaler.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder