DE SKAMLØSE: Sofia Nesrine Srour, Faten Mahdi Al-Hussaini og Nancy Herz er bare noen av kvinnene som har tatt et kraftig oppgjør med sosial kontroll i minoritetsmiljøer.
DE SKAMLØSE: Sofia Nesrine Srour, Faten Mahdi Al-Hussaini og Nancy Herz er bare noen av kvinnene som har tatt et kraftig oppgjør med sosial kontroll i minoritetsmiljøer. Foto: KYRRE LIEN, NTB SCANPIX OG VINCENT

Menn som støtter kvinner

MENINGER

Den norske kvinnekampen har fått nye, skamløse heltinner. Det faller enkelte menn tungt for brystet.

kommentar
Publisert:

"Vi lever i en tid med enorm eksponeringsbehov, og det finnes en heltinneindustri der ute for minoritetskvinner. Det er farlig miks", skriver en minoritetsmann på Facebook og får tommel opp av utallige andre menn.

Utspillet kommer etter vårens inntog av "skamløse" kvinner. Unge minoritetskvinner som har tatt et knallhardt oppgjør med kvinnefiendtlige begreper som skam og sosial kontroll.

Den enes «industri» er den andres kvinnekamp.

Men jo, kvinnekamp har alltid vært «farlig miks» for patriarkatet. Det er ikke mer enn par hundre år siden franske Olympe de Gouges, forfatter av verdens første kvinnerettsreklæring, ble henrettet fordi hun var intellektuell.

Menn i skyggen

Det er hardt å være minoritetsmann når kvinner som blant andre Nancy Herz, Sofia Nesrine Srour, Amina Bile, Maria Khan, Iqra Aftab, Isra Zariat, Mahira Karim, og Faten Mahdi Al-Hussaini tar bladet fra munnen.

Bak den konspiratoriske tanken om en «heltinneindustri», skjuler det seg enkelte minoritetsmenns følelse av ikke å bli sett, ikke bli hørt og ikke bli ivaretatt i den offentlige debatten. Når kvinnene endelig spisser albuene og krever sin rettmessige plass, så kommer menn i skyggen. Det er uvant og ubehaglig. Det vet kvinner alt om. En kan forstå, men en kan ikke godta menns uvilje til å anerkjenne kampen mot patriarkatet.

Slike menn henger ikke med i tiden. For stadig flere minoritetsmenn praktiserer likestilling i dagliglivet. Noen har til og med tatt steget helt ut. De støtter «De skamløse» offentlig. Hvem skulle trodd det for noen år siden? For denne kvinnekampen mot patriarkatet startet ikke i våres. Den startet for tiår siden. Av minoritetskvinner som har gått opp stien for dagens «skamløse». Og de opplevde sjelden å bli støttet av menn (eller kvinner) fra egne miljøer.

Les kommentar: Kvinnekamp i lenker

En felles kamp

Menn som støtter kvinner har skjønt noe grunnleggende: I et patriarkat er både menn og kvinner ofre. Fanget av kjønnsroller som knebler den individuelle friheten. Kvinnekamp er, og bør være, også mannens kamp for likestilling. En kvalitativ likhet, slik det blir beskrevet i boken Norsk likestillingshistorie (2015). Ekte likhet. Ikke likhet på papiret. Ikke ord i lovbøker og forskrifter og NOU’er.

Det er forskjell på formelle rettigheter og reelle rettigheter. I Norge har alle kvinner formelle rettigheter. De har så mange formelle rettigheter at vi ansees som verdens mest likestilte land. Men formelle rettigheter er for enkelte av oss rettigheter kun på papiret. Ildfluer vi kan se og beundre på avstand, men ikke driste oss til å fange.

Shazia Sarwar om æresflyktninger: De er sviktet av alle

Likeverdig?

Mange menn og kvinner fra patriarkalske miljøer gjemmer seg bak begrepet likeverdighet, fremfor likestilling. Ingenting irriterer meg mer. For hva betyr egentlig likeverdig? I praksis et patriarkat. Et system hvor mannen i huset tar alle de viktige avgjørelsene i hjemmet, bestemmer over pengene, og ellers tar roller i det politiske liv og samfunnet.

Kvinner som i dag, i går og i hundrevis av år har kjempet mot skam og diskriminering, kjemper ikke for likeverdighet. De kjemper for lik rang, like privilegier som menn, lik respekt, like muligheter. Kvinner er verken dårligere eller bedre enn menn. De er like. Hva et samfunn, en doktrine, en kultur tillater og aksepterer for det ene kjønnet, må derfor også aksepteres for det andre kjønnet.

Kommentar: Kvinner som meg drepes oftere av sine partnere

Menn for kvinner

Vi er i en brytningstid i vår kvinnekamp. Minoritetsmenn har en rolle å spille. Den rollen vil jeg utfordre flere til å ta, slik menn har gjort før dem. Kampen om likestilling er født hos kvinner, men den har sine foregangsmenn. En av de første var en katolsk prest på 1670-tallet. Francois Poulain de la Barre oppsto fra et patriarkat, men innså og formidlet at den påståtte ulikheten mellom kjønnene ikke var annet enn grunnløse fordommer. Også den som ofte fremheves som Norges første feminist var en mann. Ludvig Holberg skrev en heltinnebok om berømte kvinner i Europa allerede i 1745.

Selv patriarkalske India og Pakistan har produsert feminister som den kontroversielle forfatteren Saadat Hasan Manto. Han skrev det som ansees som den første feministiske boken i 1950.

Umulig å snu

Det kvinnekampen nå trenger er at minoritetsmenn, i sær brødre, fedre, ektemenn, sønner, onkler og fettere, offentlig støtter sine kvinner. De må ta til motmæle mot hetsere, mobbere og bygdedyr.

Sammen har vi alt å vinne på å nedkjempe patriarkatet. Ingen mann skal føle seg tvunget til å overvåke og undertrykke kvinner. Ingen mann skal miste ansikt fordi en kvinne har like stor frihet som han selv. Og ingen kvinne skal måtte tåle å bli spyttet på, hetset, utfryst og harselert med fordi hun uttrykker sine meninger i offentligheten, eller lever slik hun ønsker.

Kvinner i dag lever et annet og mer likestilt liv enn mødrene sine. Men når opprøret likevel kommer, er det fordi altfor mange kvinner fortsatt utsettes for ekstrem sosial kontroll. Og de finner seg rett og slett ikke i det lenger.

Kampropene er her for å bli. Stem i, eller bli vant til dem. Det er en ny vår nå.

På Twitter: @ShaziaSarwar

Her kan du lese mer om