Foto: ,

Kommentar

Drap og ensomhet

Du er ikke sterkest når du står alene. Du er ensom. Bare noen få har da krefter til å redde rettsstaten. Som varsleren Robin Schaefer.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Åtte år gamle Monika døde i sitt eget hjem. Politiet henla det som selvmord. Politietterforsker Robin Schaefer forsto at det kunne dreie seg om drap. Takket være ham kan drapsmannen nå være tatt.

Historien om åtte år gamle Monika og om varsleren Schaefer er også en historie om ensomhet. Hvor alene var ikke den lille jenta da hun skjønte at noe forferdelig kom til å skje?

Monikas mor var alene i et land hvor hun ikke har vokst opp. Hvor politiet avfeide henne da hun nektet å godta at datteren hadde tatt sitt eget liv. Hvor hun opplevde at hun ikke ble hørt på samme måte som en norsk mor sannsynligvis ville blitt.

Les også: Robin Schaefer er Årets navn

Tro mot sannheten

Og ensomheten til varsleren. Politietterforsker Robin Schaefer som oppdaget at sjefer og kollegaer ikke hadde gjort jobben sin. Han gikk tjenestevei, kom med innspill, og etter hvert klager. Han var lojal mot politiets spilleregler, og han var tro mot sannheten. Schaefer trodde oppriktig at de nye funnene han la frem, skulle føre til at tabbene ble rettet opp.

VELFORTJENT: Varsleren Robin Schaefer (46) er årets navn i VG. Han har gjort en svært viktig innsats for vår rettsstat Foto: Harald Henden , VG

Der tok han feil. Robin Schaefer opplevde å bli motarbeidet og frosset ut. Av sine egne, og av politiets sentrale ledelse.

Men han ga seg ikke. Schaefer ble stående i striden. Han har senere fortalt at det var tanken på Monikas mor som holdt ham gående. Han visste at det er helt uvanlig at så små barn begår selvmord. Med sitt kjennskap til den mangelfulle etterforskningen, fikk han raskt en mistanke om at Monika hadde blitt drept.

Politiet hadde droppet helt grunnleggende etterforskingsskritt. De hadde ikke en gang foretatt en rekonstruksjon, for å se om det i det hele tatt var mulig for en liten jente å henge seg i et belte i et dørhåndtak, slik de mente Monika hadde gjort.

Trangere rammer

I alt for mange tilfeller, særlig i det offentlige, blir innvendinger og varsler puttet i skuffen. Den som varsler, blir ofte sett på som vanskelig, en kverulant som ikke klarer å tilpasse seg kulturen og de uuttalte reglene som gjelder. Den som er mest opptatt av sin egen karriere, varsler sjelden.

Vårt samfunn er avhengig av varslerne. Det er helt nødvendig at noen sier fra når de ikke når frem gjennom de formelle kanalene. Vi er avhengig av de åpne samtalene, med påpekninger av det som ikke fungerer, og med kritikk av feil som ikke blir rettet opp.

Dessverre ser vi, særlig i det offentlige, stadig trangere rammer for ansatte til å uttale seg om forholdene på sin egen arbeidsplass. Enten det gjelder sykehus, NAV, eldreomsorg eller skoleverket. Eller politiet. Kanskje spesielt politiet.

Ingen ansvarskultur

Rettsstaten skal beskytte oss. Vi kan aldri helt unngå at mennesker blir drept. Men når det først skjer, må vi være trygge på at politiet gjør alt som står i deres makt for å finne ut hva som har skjedd. Når en liten jente på åtte år mister livet under mistenkelige omstendigheter, må vi forutsette at saken behandles med det alvoret og den innsatsen den fortjener.

Og vi må kunne stole på at ønsket om å oppklare er viktigere enn behovet for å beskytte seg selv og kollegaer mot kritikk. Alle kan gjøre feil. Av og til får det alvorlige følger. Men vi må ta høyde for at det skjer.

Det vi aldri kan godta, er at mennesker som har fått stor tillit, ikke retter opp i feil, men tvert om dekker over dem, slik vi så i Bergen. Det er utilgivelig. Og det må få konsekvenser.

I Monika-saken måtte politimesteren til slutt gå. Han burde fått sparken på et langt tidligere tidspunkt. Det er ikke overraskende at det ikke skjedde. Det føyer seg inn i et mønster vi har sett i politiet helt siden Gjørv-kommisjonen avga sin rapport sommeren 2012. Den avdekket store problemer med både kultur og ledelse i norsk politi. Feil får ikke konsekvenser. Det finnes ingen ansvarskultur.

Fred i sorgen

Vi må håpe at Robin Schaefers innsats får effekt utover selve Monika-saken. Ikke bare kan han ha gitt en fortvilet mor et svar. Han har også bidratt til en helt nødvendig opprydding i politiet. Rett nok gjenstår det fortsatt undersøkelser og ryddejobber. Men gjennom granskninger og gjennomganger beveger politiet i Hordaland seg sakte i riktig retning.

Men prisen er høy. For kanskje slipper aldri ensomheten taket i stillheten som kommer etterpå. I boken til Schaefer, som kom tidligere i år, ser vi hva kampen har kostet, både privat og på jobb. Han forteller om fortvilelse og håpløshet – men også om styrke og kampvilje.

Skartveits kommentar da boka kom: Samvittighet og sammensvergelser

Schaefer vant til slutt. Denne uken innstilte politiet på tiltale mot morens eks-samboer, som Schaefer hele tiden har hatt en mistanke til. Uansett utfall av selve straffesaken, tyder nå alt på at Monika ikke tok sitt eget liv.

Monikas mor kan omsider få fred i sin sorg. Schaefer har sørget for det.

Hør diskusjonen om Årets navn i ukens podcast: Giæver og Joffen

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder