Renessanse-maleren Piero della Francesca: «Jesu oppstandelse». Foto: TONY GENTILE / X90029

Debatt

Den vanskelige oppstandelsestroen

I påsken hjelper kirken oss til å holde fast ved det utenkelige: Troen på oppstandelsen.

KIM LARSEN, katolikk, førsteamanuensis NLA Høgskolen i Bergen

Jeg innrømmer det: Å tro på oppstandelse fra de døde er vanskelig. Det tilhører et av troens aller største mysterier, og kan vanskelig fanges av fornuften. Tidvis klarer jeg nesten ikke å tenke tanken ut, og unngår ofte hele problematikken ved å konsentrere meg om andre teologiske utfordringer. Utfordringer som er enklere å håndtere, mindre eksistensielle og hvor ikke hele trosgrunnlaget står på spill.

Kanskje er det feigt, jeg vet ikke, men jeg har en forestilling om at jeg ikke er alene – mange kristne holder oppstandelsestroen litt på avstand.  

Da er det enklere med fasten. Den er så konkret og håndterbar. Fra askeonsdag og frem til i dag har mange kristne avstått fra goder, i håp om å gjøre livet enklere, blikket klarere og lengselen etter det guddommelige inderligere. Flere har tatt et oppgjør med mangfoldigheten i sine liv. Det finnes dem som tar til orde for at Adam ble kastet ut av paradiset fordi han ikke klarte å faste. Han spiste av den forbudte frukten på treet, og måtte forlate hagen. Fastetiden blir da menneskets vei tilbake til paradiset, og dets mål er påsken. Veien tilbake til Edens hage foregripes og feires derfor påskenatt.

Kim Larsen.

I påsken får oppstandelsesbudskapet betydelig plass. Troen på denne hendelsen muliggjør veien til paradiset. Festen er derfor den største i kirkeåret og hjelper oss tvilere til å holde fast ved det utrolige i budskapet. I mange kirker feires det derfor påskenattsgudstjenester. De som har vært med på slike feiringer får en helt spesiell opplevelse. Når gudstjenesten starter, er kirkene helt mørke, og når den nye dagen nærmer seg, blir påskeilden tent. Man går fra mørke til lys – og midt i lyset lyder påskeropet: «Kristus er oppstanden» og menigheten svarer: «Ja, han er sannelig oppstanden!»

Tanken er at mørket i kirken bestråles av lyset fra oppstandelsen. Kirkens dramaturgi hviler på en tanke om at Kristus har forvandlet døden til liv – for alle mennesker, både i fortid, nåtid og fremtid.

Troen på Jesu oppstandelse spiller som nevnt en avgjørende rolle i kristendommen, og det er kanskje underlig at kirken legger så stor vekt på en begivenhet som ingen var vitne til. Det var ingen til stede da Jesus sto opp fra de døde, og ingen av de første disiplene forsøkte å si noe om hvordan denne hendelsen fysisk fant sted. Kirken har alltid tenkt at oppstandelsens innerste kjerne er skjult for sansene våre. Vi vet ikke mye om overgangen til nytt liv. Den kristne tradisjonen har likevel tatt til orde for at det finnes historisk belegg for selve begivenheten, med den tomme graven som tegn, og det forhold at disiplene var sammen med Kristus etter oppstandelsen.

les også

Den manipulerte viljen

Selv om troen på oppstandelse fra de døde brøt radikalt med datidens forventninger til verden, den gang som i dag, er det noe som endres fullstendig hos disiplene etter det angivelige møtet med den oppstandne Kristus. De gikk fra å være feige, redde og fortvilte mennesker, til å bli frimodige og uredde, og med en tydelig villighet til å dø for sin tro. De hadde sett noe som ikke kunne holdes tilbake, de hadde opplevd noe som overbeviste dem om at miraklet faktisk hadde skjedd, og de hadde gjort en erfaring av en slik kvalitet at det ville vært irrasjonelt å benekte den.

For apostelen Paulus er derfor det som skjer natt til påskedag selve kjernen i den kristne tro. Den uforgjengelige arven som venter de troende i himmelen, er gjort tilgjengelig gjennom Jesu oppstandelse fra de døde. Kirkens budskap står eller faller med at oppstandelsen har funnet sted. Denne historiske hendelsen medfører derfor et nytt perspektiv hos de første øyenvitnene. Oppstandelsen blir en nøkkel til å forstå hvem Jesus er. Den Jesus som frivillig underkaster seg lidelse og død, blir derfor forstått av kirken å være den samme som har makt til å overvinne døden.

les også

Når det knaker i sivilisasjonens fortøyninger

Håpet som kirken i all sin tydelighet formidler i påsken er at lidelse og død aldri har siste ordet. I feiringen av Jesu oppstandelse foregripes derfor de troendes oppstandelse. Livet seirer over døden. Lyset fortrenger mørket. Håpet som tennes handler ikke bare om at alt går bra til slutt, men at i all sorg, lidelse og smerte, finnes det en som har gjennomlevd det samme. En slik tanke har vært til trøst for mange gjennom historien, og hviler på en antakelse om at Jesus også lever i dag. Han er nær, og dette merkes i påskegudstjenesten.

Dette kan selvsagt være vanskelig å tro for flere enn meg selv, men gjennom lesninger, symboler, lovsanger og feiringen av den hellige nattverden, bidrar kirken til å levendegjøre dette store mysterium. Og kirken sparer ikke på virkemidler. Duftene, smakene og berøringen av det hellige, ser ut til å styrke den enkeltes forhold til det guddommelige, og tvilere som jeg kan møte «høytidenes høytid» på en annerledes og mer åpen måte. Sansene mine aktiveres, og det gjør noe med meg.  

Derfor er denne nattens gudstjeneste, uansett om du tror på oppstandelsesbudskapet eller ikke, kirkens absolutt viktigste fest. Og hvis du aldri har fått med deg en slik feiring før, bør du vurdere å ta turen til en katolsk kirke i kveld.

Det vil du ikke angre på. God påske.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder