MØLLER ELLER TURBINER?– Bare for noen år siden var iveren når det gjaldt vindmøller stor. I dag har dette igjen skiftet, nærmest med et fingerknips, skriver Hilde Gunn Slottemo. Foto: Ness, Jan Kåre / NTB scanpix

Debatt

Vindkraftdebatt i stiv kuling

Enten en snakker om monstermaster, klimakamper, vindmøller eller grønt skifte, så har begrepene en retorisk funksjon. Ordvalget former tanken.

HILDE GUNN SLOTTEMO, professor i historie Nord universitet

Diskusjonene om vindkraft raser for tida, med kraftige stormkast over landet. Blant innleggene finnes det også en kritikk av den forskjønnelsen som ligger i deler av språket som brukes. Begrepet «vindmøller» leder tankene mot Nederland, tulipaner og tresko, mens uttrykket «vindparker» har et sisteledd som gir assosiasjoner til blomster, busker og vakkert bearbeidet natur.

Språklig forskjønnelse av naturinngrep er ikke noe nytt. 1950- og 1960-tallets naturbeskrivelser kunne være lyriske skildringer av vakkert landskap og fin natur. Naturen var en idyllisk perle; «aldeles overdådig i sin eventyrlige blanding av skjønnhet, villhet og prakt». Denne estetikken sto i liten grad i motsetning til elektrifisering og kraftutbygging. Det kunne heller være nærmest motsatt: mastene med elektriske ledninger var som smykker på en kvinnes nakne hud; de framhevet hennes naturlige skjønnhet.

Hilde Gunn Slottemo. Foto: Nord Universitet.

Eksemplene er hentet fra avisreportasjer tidlig på 1960-tallet, skrevet i forbindelse med de storstilte kraftutbyggingene i Namdalen i Trøndelag. Verken høyspentledninger, kraftkabler eller store damanlegg var nødvendigvis oppfattet som trusler mot uberørt natur. I vekstoptimismens tid var anleggene beskrevet med en viss beundring og fascinasjon. Kraftverk og elektrisitetsanlegg skulle omdanne Namdalen fra «vill» estetikk til temmet skjønnhet. Det regulerte og temmede lot seg godt forene med det ville, flommende og skjønne.

Språkbruken knyttet til kjønn og sensualitet var ofte slående, og de seksuelle metaforene påtakelige. Avisenes fortellinger var om mannlig erobring av det rene og uskyldige. Kraftbransjen underla seg det ubesudlete og jomfruelige. Ingeniører og anleggsarbeidere «boret seg inn i et vakkert landskap» og belønnet deretter den kvinnelige naturen med smykker: elektriske ledninger som «glinser (…) som en sølvtråd i solskinnet langt innover fjellet». Ingeniøren var modernitetens gud: den som behersket naturen, temmet vannet og sa «Bli lys!». Det vakre, rene og ville ble kontrollert, dressert og behersket av den mannlige eksperten.

les også

Vindkraftdebatten: – Nei til hat, ja til saklighet

En Mardøla- og Altaaksjon senere var dette forandret. Fra slutten av 1960-tallet ble hensynet til uberørt natur viktigere. Ulempene med de store vannkraftprosjektene ble tydeligere. Det toppet seg med statsminister Jens Stoltenbergs nyttårstale i år 2000. Tida for de store vannkraftutbyggingene i Norge er nå over, sa han. Gevinstene var ikke store nok til at de forsvarte de ugjenkallelige inngrepene i naturen.

Dermed lå det til rette for at det ikke skulle bli flere uforsonlige kamper mellom vern og utbygging. Men konfliktlinjene ble etter hvert flyttet til andre fronter. Økt oppmerksomhet om globale klimautfordringer skapte potensielle kollisjoner mellom naturvern og klimahensyn. Det kom også til uttrykk i språket. Formuleringer som «klimakamp» ledet tanken mot krig og voldsom konflikt.

Et annet eksempel er «monstermaster», et begrep som ble tatt i bruk i forbindelse med bygging av kraftledninger i Hardanger for noen år siden. Både de berørte kommunene og en stor naturvernopinion argumenterte den gangen for at et luftspenn i dette området ville virke skjemmende i naturen og at det ville skade turismen og reiselivsnæringa. Andre miljøorganisasjoner, som stiftelsene Zero og Bellona, argumenterte for luftlinjer gjennom Hardanger. Det var vurdert som god klimapolitikk som ville hjelpe Norge å oppfylle sine internasjonale forpliktelser på dette området.

les også

Vi tror på ei vindkraftfri øy

Slik ble en global miljøopposisjon stående i motsetning til et lokal naturvernengasjement, skriver historikeren Svein Ivar Angell i rapporten «Frå kraft versus natur til miljøvenlig energi?» I denne debatten ble altså «monstermaster» et vanlig uttrykk; en språklig overdrivelse for noe stort, farlig og skremmende.

Når oppmerksomheten ble flyttet mot samfunnets klimautfordringer ble vannkraft igjen «ren» energi. CO2-utslipp gjorde at norsk elektrisitetsproduksjon ble verdsatt som en del av «det grønne skiftet». Vindmøller ble en del av den samme bølgen. Bare for noen år siden var iveren når det gjaldt vindmøller stor. På mitt hjemsted, industrikommunen Verdal, var bygging av vindmøller tenkt som en næringsmulighet som kunne supplere og etter hvert erstatte den bygginga av oljeplattformer som foregikk i regi av Aker-konsernet. Det ble bejublet av bortimot alle, uavhengig av politisk parti. Tanken ga vind i seilene til dem som drømte om alternativer til en ofte krisetruet offshoreindustri.

I dag har dette igjen skiftet, nærmest med et fingerknips. Mens det tidligere var få andre enn reindriftsnæringa, den samiske befolkninga og en liten gruppe naturvernere som protesterte, har kastene de siste månedene kommet i form av kuling. Kritikken av vindturbinene – merk uttrykket! – er sterk og handler ikke bare om estetiske uttrykk i naturen, men også om konsekvensene for fugle- og dyreliv. Og vil den planlagte krafteksporten egentlig føre til redusert utslipp av CO2, eller vil det totale energiforbruket bare stige?

les også

Klima er den nye kranglesaken

I alle disse fasene har språket som brukes formende kraft. Enten en snakker om monstermaster, klimakamper, vindmøller eller grønt skifte, så har begrepene en retorisk funksjon, der formuleringene legger føringer i en politisk diskusjon. Ordvalget former tanken og skaper bevissthetens handlingsrom.

Det er en utfordring å skape et språk som løyer debatten og lar oss diskutere de enorme utfordringene på gode måter. Her bør det klassiske naturvernet og den nye klimabevegelsen komme sammen og spille på samme lag. Kanskje kan de finne hverandre i noen av de kjedeligste og mest usexy begrepene i denne fortellinga, nemlig energiøkonomisering og forbruksreduksjon? For det som er tiet om under all den støyende talen, er spenningen mellom vekst og vern. Den gjelder ikke bare elektrisitetsforbruket vårt, men all den energien som brukes til produksjon av et samfunns varer og tjenester.

Men det virker nesten håpløst. Å redusere forbruket er virkelig en kamp mot vindmøller.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder