KJØKKEN-KRANGEL: «For mange blir vaskemaskinens subtile bass med dens små umusikalske slag en form for mørk opptakt til forholdets grand final: skilsmissen», skriver Lian, som er psykolog. Foto: VG Scanpix

Debatt

Kan du se å ta ut av den jævla oppvaskmaskina?

Hvordan blir en av vår tids teknologiske nyvinninger hovedscenen for så dyptgripende krangler mellom par i de norske hjem?

Foto: Øyvind Halsøy

FREDRIK LIAN, Psykolog ved Lian & Fjell Psykologtjenester.

Oppvaskmaskinen. Den store boksen på kjøkkenet, som vasker asjetten ren, men som alt for ofte skitner til det som kunne vært den store kjærligheten mellom oss mennesker. For mange blir maskinens subtile bass med dens små umusikalske slag en form for mørk opptakt til forholdets grand final: skilsmissen.

Som psykolog møter jeg denne, i bunn og grunn triste problemstillingen hver eneste dag: mennesker som over lang tid har levd med en partner de opplever ikke gjør nok i hjemmet. De er lei av å ha en partner, som på tross av gjentatte beskjeder, samtaler og enigheter fortsatt ikke synes å ta seg bryet med å gjøre mer i hjemmet. De har forsøkt endeløst mange strategier. De har tenkt på seg selv som kravstore, og forsøkt å finne en slags gylden middelvei mellom rigide krav og latskap. De har forsøkt å ta det opp med partneren på en ærlig og rolig måte. De har tenkt at masingen i seg selv har bidratt til at partneren rett og slett ikke orker, i håp om at partneren skal gjøre det på eget initiativ dersom man venter lenge nok.

Men ingenting synes å fungere. Og med det kommer også den enorme frustrasjonen. Et ustoppelig sinne, som ikke sjeldent kommer ut som et uvarslet tordenvær ved den fulle oppvaskmaskinen.   

les også

Sanna Sarromaa om #stressa2019-debatten: – Ikke stress!

Men jeg møter også de som sjeldent tar ut av oppvaskmaskinen. De er også sinte. De er sinte over å ha en partner som ikke verdsetter det de faktisk gjør. På tross av at matboksen til barnet er smurt og pakket i sekken, plenen er klippet, og maten er handlet inn etter en krevende dag på jobb, så er det hovedsakelig én ting de opplever å høre av partneren: kan du se å ta ut av den jævla oppvaskmaskina? De føler seg iakttatte. De går på sylskarpe nåler i hjemmet, full av frykt for at de atter en gang skal bli påminnet at de mangler det som skal til for å gjøre partneren fornøyd. Og da kommer den enorme frustrasjonen, også her ved den fulle jævla oppvaskmaskinen.  

Selvsagt er det et element av enkelthet i mange av disse konfliktene. Det er naturlig å bli sint på den personen som har ansvar for stresset som oppstår som et resultat av et rotete hjem.  Men av å lytte til begge disse sidene, danner det seg også et trist, men samtidig vakkert bilde av hva dette egentlig ofte handler om for begge: et savn etter å bli verdsatt, sett og elsket. Den fulle oppvaskmaskinen eller manglende verdsetting av det som allerede er gjort tas dermed til inntekt for at man ikke er god nok, ikke viktig nok og i noen tilfeller: ikke elsket nok av partneren.

les også

#Stressa2019: – Jeg har skulket jobben. Og det må vi snakke litt om.

Det er ofte enklere og mer nærliggende å utvise sinne ovenfor det mest åpenbare problemet, heller enn tristheten som ligger i å mangle det mer grunnleggende. Dermed får vi heller ikke det vi trenger i forholdet, og den store maskinen på kjøkkenet får til syvende og sist skylden for å bryte opp det som hele veien hadde potensiale til å bli noe fint.

Hvorfor er det så vanskelig å dele det som er så sårt? Naturen har smykket oss med et fantastisk emosjonelt system. Bare tenk på det: Når vi blir triste, vekkes empati hos andre, hvilket innebærer at de også blir triste. Empatien låser oss med andre ord sammen emosjonelt, og for at den som kjenner på empati skal føle seg mindre trist, må den triste få det bedre. Slik motiveres vi til å hjelpe hverandre. Slik blir vi nære.

Men det er ikke alltid at den empatiske partneren helt vet hvordan. Noen forsøker å få den andre i bedre humør ved å spøke bort vanskene ettersom den empatiske smerten kan reduseres ved å få den triste til å le. Andre kan forsøke å ignorere den tristes følelser, fordi det er slik man selv håndterer sine egne. Blir vi møtt slik av partneren, får vi også en opplevelse av at partneren ikke håndterer følelsene våre. Vi blir utrygge når vi ikke blir møtt med trøst, nærhet, nysgjerrighet og interesse når vi har det vondt. Det gjør ofte vondere å dele enn å la være. Derfor holder vi det også inne. 

les også

Grandiosa-debatten: – La oss spise frossenpizza!

Den triste partneren kan dermed begynne å spøke bort vanskene sine. Den triste kan selv velge å ikke dele det som er vanskelig eller si at det går bra når sannheten er vond å dele. Og kanskje verst av alt -  triste kan utelukkende vise sinne når man i utgangspunktet ønsker nærhet fra den andre. På den måten skapes det en avstand i forholdet i situasjoner hvor begge er i behov for det motsatte. 

Det er nettopp dette som alt for ofte skjer ved oppvaskmaskinen. Par som har sluttet å dele det som virkelig gjør vondt. Vi dytter hverandre bort i et forsøk på å få det vi alle ønsker: en partner som verdsetter oss. Med det følger det en ond spiral med enda høyere konfliktnivå.

Det er en ren glede å få muligheten til å se mennesker og par som ser dette i tide. Som evner å kommunisere de grunnleggende behovene ved å vise og møte hverandre på alle følelsene. Som ser konfliktene ved oppvaskmaskinene som en mulighet for å komme enda nærmere. Om jeg kunne ønske én ting for alle der hjemme som har det vanskelig med hverandre. Til neste gang ved oppvaskmaskinen: kanskje ligger det et savn etter nærhet og kjærlighet i de vonde kraftsalvene som skytes fra hoftekammen. Kanskje kan du, om du kjenner etter, legge merke til at bak det raseriet du kjenner på, ligger det også noen tårer, et savn etter nærhet fra den partneren du innerst inne elsker. 

Om du kjenner det. Si det. 

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder