Foto: TEGNING: Roar Hagen

Voldsalarmen går

Grov og tilfeldig vold i Oslo har vakt berettiget harme. Men hvor tilfeldig er denne volden?

Ikke veldig, skal man tro den siste SaLTO-rapporten, som viser utviklingen i barne- og ungdomskriminaliteten i vår hovedstad. Dokumentet utgis årlig i fellesskap av Oslo politidistrikt og Oslo kommune, basert på data fra året før.

Flere av de antatte gjerningspersonene skal være unge menn med utenlandsk opprinnelse. Men sviktende integrering er ikke den eneste forklaringen. Etnisitet og tilhørighet i gjenger med utgangspunkt i innvandrermiljøer er en delikat problemstilling som ofte ender i en helt annen debatt enn den om kriminalomsorg og utenforskap.

Ifølge SaLTO 2019 er gruppen av gjengangere liten. Hovedsakelig ungdom fra familier som scorer lavt på sosioøkonomiske faktorer, samt ungdom som fra tidlig alder har tung «bagasje». De kommer ofte fra små, trangbodde hjem, uten mulighet til å ha et sosialt liv med kamerater på det gutterommet de ikke har. Det sosiale livet leves dermed på gata, uten voksenstøtte. Her finner de óg sine forbilder. Gjerne han som har den nyeste iPhonen. Den han truet til seg fra en vettskremt tiåring på trikken.

les også

Historien om to ran

Forholdet forbrytelse og straff sier gjerne noe om sivilisatorisk nivå. Et opplyst, liberalt demokrati som makter å balansere reaksjonsnivå, metode og avvikets egenart er i det store og hele et samfunn å foretrekke. Men det sier også noe om et samfunn når det med åpne øyne «tillater» en varslet fremvekst av ungdomskriminalitet, slik vi når ser.

Det har ikke manglet på advarsler fra politi, skoleverk eller psykisk helsevern om at noen ungdomsgrupper er i en større faresone enn andre. Blant disse finnes det enkeltpersoner som trenger akutt hjelp. Noen skulle sågar vært beskyttet mot seg selv – og samfunnet mot dem.

Dessverre er det en erkjennelse som i det enkelte tilfelle kan komme for sent. Altfor ofte når skaden har skjedd. I verste fall etter at liv har gått tapt.

Det finnes mange nyanser mellom tvilsom frihetsberøvelse og fravær av ethvert tvangstiltak. Tvangsmidler er ingen spøk. I enkelte tilfeller er det likevel nødvendig å gripe inn uten at det foreligger samtykke. Dette er verktøy politiet i stadig flere sammenhenger mister, fordi politikerne ikke ønsker at barn og unge skal eksponeres for straff.

les også

VG mener: Tiltak mot gatevold

Det er en sunn tanke at barn ikke skal settes i fengsel. Det er heller ikke ønskelig at unge mennesker skal sone sammen med hardbarkede lovbrytere og utdannes til en kriminell løpebane. Derfor er det opprettet to soningsenheter for ungdom mellom 15 og 18 år, i Hordaland og på Eidsvoll. De er imidlertid lite i bruk. I stedet overføres yngre lovbrytere til barnevernet.

Det finnes tallrike eksempler på at det har vært bra for den det gjelder. Noen kommer i fosterhjem og får for første gang en foresatt som setter grenser. Mange av dem som havner i klammeri med politiet i ung alder skriker etter grensesetting og tydelighet. En konsekvent fosterhjemfamilie kan være det som skiller et trygt liv fra et liv med rus og vold.

Så er det dem som i en alder av 15 år allerede har opparbeidet seg tyve, førti, opp mot 70 straffbare forhold. Enkelte farligere enn andre. De færreste er utredet for psykiatri eller rusproblematikk. Noen blir drapsmenn og ødelegger eget og andres liv. Da får de sin utredning.

I mellomtiden står politi og påtalemakt uten sanksjonsmuligheter overfor disse unge tenåringene, som opplagt ikke har begynt med kriminalitet den sommeren de fylte 15. Det har vært en pågående utvikling over tid. Patruljerende politi vet hvem de er, men de kan ikke gjøre noe.

les også

KRONIKK: Rusreformen – hvor går vi?

Ifølge lov om barneverntjenester kan barnevernet i henhold til § 4-24. uten samtykke plassere barn som har vist alvorlige atferdsvansker i «en institusjon for observasjon, undersøkelse og korttidsbehandling».

I særlige tilfeller kan plasseringstiden utvides til 12 måneder med mulighet for ytterligere 12 måneder. Men vedtaket «kan bare treffes dersom institusjonen faglig og materielt er i stand til å tilby barnet tilfredsstillende hjelp sett i forhold til formålet med plasseringen».

Ifølge politikilder er den institusjonen et luftslott. I ytterste konsekvens kan barn som tvangsplasseres på grunn av vold være tilbake på gaten etter to uker. Hvis vedkommende fortsetter sin voldelige oppførsel kan barnevernet ensidig oppheve vedtaket, simpelthen fordi personen ikke har nyttiggjort seg tvang.

Resonnementet da, fra barnevernets side, er at medisinen ikke virker. Den er ikke til barnets beste. Og det er barnevernets overordnede devise: Det ene barnets beste. Ikke samfunnets. Det ligger i navnet. Virksomheten driver med barnevern, ikke samfunnsvern. Det er ikke nødvendigvis deres «feil». Barnevernet følger regelverket som tjenesten er blitt tildelt.

Helgens voldsepisoder har utløst alarm blant politikerne. Men ringer det en bjelle noe sted?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder