LEI KLAGING: – Den profesjonelle meningen og den profesjonelle yrkesutøvelsen kan alltid innklages. Det gjør ikke tjenestene noe bedre, men det genererer mistillit i befolkningen, skriver Sarromaa. Foto: Marte Vike Arnesen

Debatt

Sanna Sarromaa: Klaging, den norske menneskeretten

Den profesjonelle meningen i Norge kan alltid innklages til et tilsyn, et direktorat eller annen tilsynsmyndighet. Hvor er tilliten til fagfolk?

SANNA SARROMAA, finne, feminist og forfatter

Alle lærernes store frykt før sommeren er om ferien ringes inn med speketallerken eller om de må bruke de første feriedagene til å svare på klagene fra elevene og deres foresatte. Faren er at enhver profesjonell vurdering de har gjort kan sendes til fylkesmannen. Hos fylkesmannen sitter det da byråkrater som aldri har vært i klasserommet og observert læreren eller eleven, men som likevel skal ta stilling til om vurderingskriteriene er fulgt. For det er jo ikke tillit til fagfolkene.

Min sønn avsluttet 8. klasse i år. Det tikket inn to tekstmeldinger fra skolen. Vi kunne klage på karakterene hans som ble stående som standpunkt, og vi kunne søke om å få slettet fraværet fra vitnemålet. Vi ble også opplyst om at klagefristen ble utsatt til over sommeren, og at den dermed ville løpe fra første skoledag til høsten. Det var med andre ord god tid til å klage.

Det er trolig bare i Norge at foresatte inviteres og oppfordres til å klage på denne måten. Ha for all del ikke tillit til lærernes profesjonalitet, men klag i stedet.

les også

Sanna Sarromaa om barns ferieskam: – Handler ikke om hvor mange land man har besøkt

Jeg underviste på alle trinn på videregående og var sensor på tre skoler i år. Jeg hadde tre elever som klaget. En som jeg hadde vært sensor for et annet sted i fylket, klaget over at jeg som sensor stilte spørsmål. Eleven ble visst utrygg når han fikk spørsmål av en person som ikke kjente hen faglig. Denne klagen går nå til klagenemda i fylket, for slik er regelverket. Skulle klagen tas til følge, bør nok hele eksamensordningen avskaffes. 

Denne altoppslukende klageadgangen, der alle mulige gjøker med all verdens grunnlag kan klage inn det de synes er skummelt eller ubehagelig, har nettopp ført med seg en enorm byråkratisering. Et sted på skolen og et sted i fylkeskommunen eller hos fylkesmannen sitter det folk, byråkrater, som behandler og stempler klagene til disse hønsehodene med null selvinnsikt. I fylkesutvalget, som er klagenemnda, sitter det politikere som får fete møtegodtgjørelser og rikelig med marsipankake og fruktfat for å avvise eller gi medhold i noe de strengt tatt ikke har den minste peiling på. 

For å ha litt komparativt perspektiv: Jeg var lektor i en 50 % stilling på videregående og hadde altså tre elever som klaget i juni. Det er like mange klager på standpunktkarakteren som det var i hele Nord-Finland samme år: tre stykker. Er lærerne i Finland så markant bedre i sin vurderingsevne eller kan det hende at man i mitt hjemland faktisk har nødvendig tillit til folk som har kompetanse til å gjøre jobben sin? 

les også

Sanna Sarromaa: – Skam er en hersketeknikk og et maktmiddel

Det er ikke slik bare i skole-Norge. Antallet klagemyndigheter har vært økende i Norge. Lager staten en rettighet, følger staten selvsagt opp med en tilsynsmyndighet. Klageadgang må jo til, ellers er det ingen rettighet! Retten til å klage synes å være den viktigste rettigheten i dette landet. Det finnes alltid et direktorat, et tilsyn eller et ombud å klage til. Det er 14 ulike tilsyn i Norge. Det er kun de som har med varer å gjøre. I tillegg finnes det mer enn 50 ulike tilsynsorganer. Hva skulle de og fylkesmennene jobbe med om det ikke hadde vært alle disse klagene? Skilsmisser?

Du kan klage til tilsynsutvalget for dommere om du føler at dommeren har brukt for sterke ord. Du kan klage til klagenemda for gravferdstjenester hvis liket til bestemora di er for kaldt. Du kan klage til klagenemnda for vask og rens om du ikke ble kvitt flekken på bunaden. Du kan klage til reklamasjonsnemda for fotografarbeider om du ser tjukk ut på bildet. Inntil for noen år siden kunne du også klage til klagenemnda for teletorgtjenester om du ringte til en telefonsexdame og ikke klarte å få utløsning. I alle disse nemndene sitter det mennesker som spiser wienerbrød og får godtgjørelser for å behandle nettopp klagen din. Og hvor mange timer brukes det ikke på politiske møter på grunn av klager som ramler inn fra enkeltbønder? 

les også

Sanna Sarromaa: Frokost – et uttrykk for folkesjelen?

Det er ikke lenge siden man stelte i stand den infame paragrafen 9a i skoleverket. Følte eleven seg subjektivt krenket, så var hen de facto krenket, og det måtte bli en læringsmiljøsak. Paragrafen ble raskt og effektivt fulgt opp med mobbeombud i alle fylker. Mobbeombudet kan hjelpe elever med å klage til fylkesmannen, og fungerer dermed som en slags klage-coach. Det er jo nettopp en offentlig finansiert sparringspartner til klaging man trenger i et samfunn der klaging er selve ryggmargsrefleksen. 

Problemet er imidlertid mangelen på tillit. Den profesjonelle meningen og den profesjonelle yrkesutøvelsen kan alltid innklages. Det gjør ikke tjenestene noe bedre, men det genererer mistillit i befolkningen. Nye rettigheter følges alltid opp med nye ombud og nye tilsyn. Klagene og klagebehandlingen suger ut ressursene i samfunnet. Er det klagesvarene vi som samfunn skal bruke ressursene våre på? 

les også

Dagens foreldregenerasjon har feilet

Kunne man kanskje satt en prislapp på klagingen? Klager man på en karakter, koster det 500 kroner. Klager bonden på veiutbyggingen, koster det 1000? Tas klagen til følge, refunderes avgiften. Det hadde redusert klagene fra pappskallene. Problemet med mye av klagingen er nettopp at det ikke koster noe. For elever med strykkarakterer lønner det seg faktisk å klage. De taper ikke noe på det, men de setter i gang en krevende og kostbar mølle. Individet, med sin klagerett, kjører over storsamfunnet og fagfolkene, og holder byråkratene i arbeid. Millioner går tapt i arbeidstimer der rettigheter blir ivaretatt, men ingenting fører til noen forbedring av samfunnet som helhet. 

Kanskje er vi vitner til et paradigmeskifte fra tillit til mistillit i samfunnet. Det er ikke noe problem med klageadgang eller ombud og tilsyn i seg selv. Problemet er når folk ikke lenger er edruelige i sin bruk av ordningene. Da blir hele systemet undergravd. Også de som faktisk er urettferdig behandlet, mister sin legitimitet når brødhuene ødelegger for dem.

les også

Dette er de vanligste årsakene til skilsmisse

Pluss content

Da delegeringstanken slo gjennom i offentlig sektor, var meningen at man skulle skape færre byråkrater og la fagfolkene utøve sitt skjønn i ansvarsfull frihet. Dette er en glimrende idé, hvis man ikke har, som nordmenn flest, en mistillit til fagfolk like inngrodd som en tånegl. Klart at ansvar skal delegeres ned, men tro ikke at det skal føre til tap av makt et annet sted i systemet.

Myndigheten innførte tilsyn for fremdeles å ha kontroll med uregjerlige fagfolk. Når dette kombineres med en overbudstaktikk i ombud og rettigheter, og pliktene forsvinner fra folks ordforråd, ender vi opp med tilsyn på tilsyn og ombudsmenn i hvert fagfelt.

Jeg kunne tenke meg et samfunn der profesjonelle fagfolk fikk utøve sitt profesjonelle skjønn uten stadig mistillit, et samfunn der ryggmargsrefleksen er tillit til og respekt for kunnskap. 

PS. Om du ønsker, kan du naturligvis klage på denne kronikken. Først kan du klage til VG, og så kan du klage VG inn for Pressens faglige utvalg. Lykke til!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder