Narkotikakrigen må avsluttes

I takt med at vi har styrket innsatsen, øket straffene og utvidet metodebruken, har antallet brukere av ulovlige rusmidler steget. Metodene våre fungerer med andre ord ikke.

BÅRD DYRDAL, politioverbetjent og leder av rusreformbevegelsen LEAP Scandinavia

Det er snart 30 år siden jeg begynte i politiet, og som alle andre trodde jeg i mange år på forbudspolitikken. Det tok lang tid før jeg innså at vi kan bruke så mye resurser vi vil på dette problemet, uten at vi bidrar med annet enn å gjøre situasjonen verre. Narkotikasakene har vært prioritert foran alt annet politiarbeid, noe som har ført til nedprioritering av mange alvorlige saker. Det var dette som fikk meg til å engasjere meg i debatten, men senere innså jeg også hvor skadelig den politikken er. Fengslene våre er fulle av folk som er dømt for narkotikalovbrudd, men ingen har noen gang evaluert om alt dette har noen effekt på kriminaliteten eller rusbruken.

I en periode brukte vi i store ressurser i Oslopolitiet på å bekjempe gatesalget av cannabis. Det eneste vi oppnådde var å fylle fengslene med selgere som umiddelbart ble erstattet av nye. I tillegg flyttet vi selgerne fra parkene til boligområdene. Det neste prosjekt ble derfor å fjerne dem derfra igjen. Det klarte vi, og selgerne er nå tilbake der de var. Stort mer oppnådde vi ikke, ut over det at vi brukte opp alle politiets ressurser.

Mange vil si at det opplagte valget, derfor må være å ta bakmennene. Dette er ressurskrevende, men vi har forsøkt det også. De siste 20 årene har politiets pågripelser og beslag, aldri hatt noen betydning for markedet. Tilgangen og prisen på gata har stort sett gått tilbake til det normale innen 24 timer. De som overlever denne krigen er de sterkeste og farligste. De som ingen våger å «tyste på». Politiet bidrar altså til «the survival of the fittest», og i denne sammenheng er det sjelden en god ting. Vi i politiet kan bestemme oss for å knekke enkeltmiljøer, men må da være åpne på at det selvfølgelig dukker opp nye.

I tillegg til at straffene er svært strenge, rammer de sosialt skjevt. Selv om det er mange flere ungdommer som bruker cannabis blant de velstående på Oslos vestkant, så er det ungdommene på Østkanten som blir tatt. Det medfører rulleblad, og en dårlig start på resten av livet.

Straffepolitikken i narkotikasakene bygger i stor grad på uriktige påstander om at det er nødvendig med straff, fordi de ulovlige rusmidlene er spesielt farlige. Dette er feil. De aller fleste av de ulovlige rusmidlene er mindre farlige enn alkohol.

Ofte er årsaken til rus-skader manglende kvalitetskontroll, og skadelige inntaksmåter. For eksempel er snus langt mindre farlig enn røyk. På samme måte er det langt mindre farlig å røyke heroin enn det er å sette sprøyter. Derfor bør vi gjøre det enklest mulig å velge det mist farlige alternativet.

les også

Jørgen (29) røyker cannabis lovlig hver dag

Diskusjonen om skadevirkninger av rusen er interessant, men den er ikke så veldig viktig. Det er langt viktigere å snakke om skadevirkningene av forbudet.

Alle er enige om at ungdom er sårbare. Derfor er det viktigste, å begrense deres tilgang på rusmidler. I mange miljøer opplever ungdom at cannabis er lettere tilgjengelig enn alkohol.

Dette er et godt argument for å vurdere statlige utsalg med aldersgrenser og kvalitetskontroll. Det er ingen andre måter å innføre aldergrenser på.

De kriminelle gjengene vil aldri ta et slikt ansvar. For dem er det enklest å utnytte mindreårige. Særlig i områder der folk har dårlig økonomi.

Politiet har forsøkt å løse disse problemene, ved å gripe strengt inn. Det har ført til at det blir vanskeligere å få til samarbeid. Selv i saker der venner og familie rammes av grov vold, kommer vi ikke forbi disse hindringene. For meg som jobber med å løse de alvorligste voldssakene, er det ingen tvil om at politiets opptreden forsterker problemene.

Forbudsforkjempere påstår ofte at det blir vanskeligere å ta bakmenn, om man avkriminaliserer bruk. For meg gir det ingen mening. Politiet kan ikke konkurrere med de kriminelle om å virke skremmende for å få folk til å samarbeide. Derfor er det mye bedre å satse på at folk vil snakke med politiet fordi de stoler på oss, og vet at det ikke fører til at de straffes selv. Politiet i Portugal opplevde nettopp det. De fikk både mer og bedre informasjon om bakmenn, etter avkriminaliseringen.

Den normgivende effekten som politiet ofte snakker om, fungerer godt på «flinkisene» blant ungdommen, men den fungerer ikke på de ungdommene vi har størst behov for å nå. For eksempel ungdom med andre store problemer, eller ungdom i opprør. De som ønsker å teste grenser opplever reglene som ulogiske, og da blir de som en rød klut for dem. Grensene må testes ut.

Vi glemmer at det er de som ønsker å bruke straff som virkemiddel, som har bevisbyrden og må kunne dokumentere at straffen har en ønsket effekt. Politiet har av naturlige årsaker, aldri forsøkt å undersøke dette.

Vi straffer rusbrukere for noe de velger å gjøre med egen kropp. I Norge har vi ingen andre tilsvarende straffebestemmelser. Tidligere var mannlig homofil praksis straffbart. Det samme var forsøk på å ta sitt eget liv. Disse lovene er heldigvis fjernet.

Dr. Vincent Felitti undersøkte bakenforliggende årsaker destruktiv adferd, og fant at de som har opplevd barndomstraumer har 46 ganger forhøyet risiko for å ende opp som sprøytenarkomane. Det er med andre ord stor sannsynlighet for at de syke menneskene vi straffeforfølger, er mennesker som samfunnet allerede har sviktet. Dette har heldigvis Norske politikere forstått.

Da jeg begynte i politiet ble folk fortsatt satt i drukkenskapsarrest, og bøtelagt for beruselse. Det sluttet vi med, men dessverre skiftet politiet da fokus fra alkohol til annen rus. Samtidig endret brukermønsteret hos misbrukerne seg fra alkohol til narkotiske stoffer.

Det kan være mange årsaker til dette, men politiets innsats har i alle fall ikke bedret situasjonen. I takt med at vi har styrket innsatsen, øket straffene og utvidet metodebruken, har antallet brukere av ulovlige rusmidler steget. Med andre ord fungerer ikke metodene våre.

Derfor er det behov for endringer.