Fremskrittspartiets stortingsrepresentant  Jon Helgheim  preker ikke for andre enn de allerede frelste når han argumenterer med biologi mot norsk likestillingspolitikk.
Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Jon Helgheim preker ikke for andre enn de allerede frelste når han argumenterer med biologi mot norsk likestillingspolitikk. Foto: Berg-Rusten, Ole / NTB Scanpix

Kulturkrig på norsk

MENINGER

Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Jon Helgheim mener kjønnskvotering, fedrekvoter og andre tåpelige påfunn er meningsløst.

Publisert:

«Det er biologiske forskjeller som gjør at kvinner vil jobbe mindre enn menn». Hans parti- og stortingskollega Sylvi Listhaug hevder på Facebook at nærmere en halv million utenlandske statsborgere har stemmerett ved neste valg i Norge, etter bare å ha bodd i landet i noen måneder. Og deres felles kollega Åshild Bruun-Gundersen er ute og hevder at Ramadan fører til at barn går 18–19 timer uten mat og drikke.

Dette er forsåvidt konvensjonelle eksempler på argumenter fra den typen «kulturkrig» som har preget mange vestlige land de siste femten årene, hvor spissede og til dels feilaktige påstander fremsettes med forsøksvis stor provokativ kraft i offentligheten, dels for å terge sine motstandere, dels for å preke for egen menighet. For Fremskrittspartiet, som fører en ansvarlig politikk i den regjeringen Listhaug ble nødt til å forlate på grunn av manglende impulskontroll i nettopp slike saker, kan det være nødvendig at backbencherne på Stortinget holder fyr på dette bålet for ikke å miste velgere til sofaen eller organisasjoner lenger ute på høyresiden.

Men det er noe veldig unorsk over denne typen debattform, og særlig fra et parti i regjeringsposisjon. Og ikke minst er det kontraproduktivt på en del felt som faktisk er viktige, og ikke bare konstruert opp som Lik&Del-feller på sosiale medier. For eksempel spørsmålet om hvordan religiøse høytider og ritualer påvirker barn. Skal en slik debatt være fruktbar må den imidlertid føres med kunnskap og vilje til til å høre på motargumenter. Når Venstres Abid Raja sier at barn ikke har fasteplikt og Bruun-Gundersen erkjenner at hun ikke aner noe om hvor mange barn dette gjelder, men sier til NTB at hun «tror tallene er mye høyere enn det man tenker», gjør hun det for lett for sine motstandere. Akkurat som Listhaug gjør det for lett med sine i beste fall upresise påstander om den norske valgloven. Og da går debatten ingen vei.

Her kan du lese mer om