SJOKKET: – Vi som er egyptere fra alle religioner, ber for at Mohamed Salah raskt skal komme seg etter skaden og blir klar til VM, skriver kronikkforfatteren.
SJOKKET: – Vi som er egyptere fra alle religioner, ber for at Mohamed Salah raskt skal komme seg etter skaden og blir klar til VM, skriver kronikkforfatteren. Foto: KAI PFAFFENBACH / X00446

Millioner av egyptere følte Salahs smerte

MENINGER

Da jeg så Salah begravet i smerte og tårer etter brutalt å ha blitt revet i bakken av Sergio Ramos, skulle jeg ønske jeg var i gatene i hjembyen min Kairo, for å trøste folk – og ikke minst selv bli trøstet.

debatt
Publisert: Oppdatert: 28.05.18 17:30

MARIAM KIROLLOS, egyptisk skribent, bosatt i Oslo

«Jeg skulle ønske det var jeg som ble skadet.»

«Jeg har ikke grått så mye siden min far døde.»

«Det var en gang en mann som falt, og millioner følte hans smerte.»

Dette er bare et lite utvalg av reaksjonene i sosiale medier, som viser den hjertesorgen mange egyptere følte etter Mohamed Salahs skade i lørdagens Champions League-finale. I det øyeblikket han ble skadet, sto Salahs og Egypts VM-eventyr i fare.

Liverpool-fansen har døpt han «The Egyptian King». Om det er mulig er 25-åringen en enda større konge blant sitt eget folk. I en tid der Egypt er svært splittet over politikk, klasse og religion, er det én ting som binder nasjonen sammen: Salah er vår sønn, bror og venn.  

Med Salah øyner den yngre generasjonen et håp om en lysere fremtid, og de eldre priser seg lykkelige for nok en gang kunne oppleve Egypt i VM.

Dette må ikke forveksles med nasjonalisme: Flere år med økonomisk desperasjon og politisk ustabilitet har skapt frustrasjon og håpløshet i den egyptiske befolkningen.

Fotball – folkets idrett – førte i februar 2012 til tragedie i landet: 74 mennesker ble drept og over 500 ble skadet i opptøyer under en seriekamp i Port Said. Mange av dødsfallene skyldtes at politiet nektet å åpne utgangsportene til stadion. Supportere ble sperret inne og flere døde i panikken som oppsto. Flere ble også tråkket i hjel, da de forsøkte å komme seg unna. Etter dette ble all nasjonal fotball stoppet, og kamper ble i lang tid spilt for tomme tribuner.

I oktober i fjor forandret alt seg. Egypt kvalifiserte seg til VM etter å ha slått Kongo, men jeg har aldri vært så nervøs under en fotballkamp noen sinne: Salah sendte Egypt i føringen, men Kongo utlignet i det 88- minutt. VM-billetten hang plutselig i en tynn tråd. Desperate etter seier brøt fansen ut i gråt, kommentatorene var opprørte og Salah falt sammen på banen i fortvilelse; ekstra tynget av vissheten om at han bar hele nasjonen på sine skuldre. Fem minutter på overtid scoret Salah på straffe. Scoringen førte ikke bare til at Egypt kom til sitt første VM på et kvart århundre, den fikk oss alle til drømme. Den fikk oss også til å tørre å håpe, i en tid der håp så alt for mange ganger har blitt slått ned på. Plutselig ble fotballen folkets idrett igjen.

Noen egyptiske butikkeiere ble så glade at de ga store rabatter til personer som tilfeldigvis het Salah. Mange endret også måten de sier «god morgen» på, fra arabiske «Sabah el kheir» til «Salah el kheir».

Jeg forventer ikke at alle forstår dette, men da jeg så Salah begravet i smerte og tårer etter å brutalt ha blitt revet i bakken av Real Madrids Sergio Ramos, skulle jeg ønske jeg var i gatene i hjembyen min Kairo, for å trøste folk – og ikke minst selv bli trøstet.

Når Salah spiller kamp,  forsvinner plutselig den massive og kaotiske trafikken i Kairos gater. Fortau, kafeer og restauranter fylles med folk som støtter ham, som om han er en i deres egen familie. Og som dere vet, når du ser din egen familie i smerte, da gråter du. På lørdag gråt jeg.

Salahs reise fra Egypt til Anfield, begynte i den lille byen Nagrig. Som 14-åring måtte Salah ta minst fem forskjellige busser for å komme seg på trening i Kairo. I dag er han en av Premier League best betalte spillere, men pengene forblir ikke bare hans. Hans takknemlighet og ydmykhet strekker seg nemlig lenger enn det man ser gjennom TV-skjermen. Helseklinikker, skoler og ordninger for rent vann bygges nå med Salahs penger i landsbyen der han vokste opp. Og når Salah bidro i en reklame for et senter for rusrehabilitering, økte innringingene til krisetelefonen med 400 prosent på tre dager. I mars rapporterte flere medier om at et stort antall egyptere førte opp Salah som deres alternativ i presidentvalget, selvfølgelig uten at han var en offisiell kandidat.

Det er ingen tvil om at Sergio Ramos nå raskt har blitt en av Midtøstens mest forhatte menn. Han skadet vår Salah, vårt håp og vår drøm. På lørdag ba over 90 millioner mennesker, meg selv inkludert, for Salah, mens de forbannet seg over Ramos.

De siste månedene har Mohammed Salah fått Egypt tilbake på kartet, brakt glede og håp tilbake i våre liv. Derfor er han vår helt. Vi, som er egyptere fra alle religioner, ber for at han raskt skal komme seg etter skaden og blir klar til VM.

Og vi kan love ham: You’ll never walk alone.

Her kan du lese mer om