MAMMA: – Kjære politikere, ikke reduser mor til en fødemaskin som kun gjør all den harde jobben, skriver Stangvik i dette innlegget, først publisert som et innlegg på initiativet #permisjonsopprøret2019.

Debatt

Tredeling av foreldrepermisjonen: – Mor som fødemaskin

Ja, jeg vet det er en overdrivelse å sammenligne oss med en fødemaskin, men det er slik det føles når politikerne sier at vi kvinner må føde flere barn samtidig som de har fått på plass en ny permisjonsfordeling som verken tar hensyn til følelser eller biologi.

CHRISTINE STANGVIK, mor til to, ektefelle og norsklektor.

Av oss som fikk barn etter 1. juli i fjor er det flere mødre som ikke har noe annet valg enn å gå ut i jobb når barnet er syv måneder gammelt.

Dette betyr at mor skal gjøre all den harde jobben fra egget fester seg og hva det innebærer av månedsvis med kvalme, bekkenløsning, ryggproblemer, dårlig søvn og utslitenhet i tillegg til 100% jobb, for graviditet er ingen sykdom. Det bare kjennes ganske likt.

Noen tror at den harde jobben er over etter timesvis med monstervond fødsel og rifter og sting eller kanskje et hastekeisersnitt, men den harde jobben har egentlig ikke startet. For nå kommer amming til alle døgnets tider, barseltårer, brystspreng, melkespreng, blødende brystvorter, brystbetennelse og Gud vet hva, nattevåk, babygråt og den fordømte bekkenløsningen som ennå ikke har gitt seg.

Og man føler seg så sliten som man aldri har vært før, men man rekker verken å føle eller tenke på det, for babyen er så altoppslukende. Likevel er de fleste oppslukt av forelskelse og livet har aldri føltes så meningsfullt før. 

#permisjonsopprøret2019 Foto: Illustrasjon av Christine Stangvik.

les også

Selvfølgelig skal dere ha pappaperm!

Og når ting endelig begynner å bli enkelt, når babyen er syv måneder og har gått fra å være en skrikende, rynkete puppesugende igle til å bli bare helt sinnsykt søt og sjarmerende, når den hardeste jobben er gjort og rutinene endelig er på plass, da skal far i ut i permisjon. Når dagene begynner å bli lettere og man faktisk kan kose seg, da skal far ta sjarmøretappen.

Mor skal tilbake i jobb. 100% jobb. Hun må bare opp og amme noen ganger på natten. Og pumpe sprengte bryst på toalettet i pausen. Ammefri, sa du?

Jeg orker ikke en gang å begynne å skrive om hvordan det ikke løser problemet. Dette er uansett ikke noe som kun gjelder ammende mødre, for mødre som ikke ammer føler det på samme måte. Mor er gjerne fortsatt i babybobla, eller ammetåken om man vil velge et mer negativt ord om den biologiske prosessen som pågår. For mange mødre er ennå ikke spesielt interessert i annet enn babyen sin.

les også

– Samfunnet legger opp til dårlig mamma-samvittighet

Og nå har jeg bare skrevet om mor, men alle er jo enige om at barnets beste er det viktigste. En ting er at staten råder oss til å fullamme til barnet er seks måneder og at morsmelk skal være hovednæringen til barnet er tolv måneder.

Hvordan lar det seg gjøre når mor skal på jobb når barnet er syv måneder? Det er et paradoks at staten står bak disse ammerådene samtidig som de legger opp til en permisjonsfordeling som ikke tar hensyn til dem. 

I tillegg vil politikerne at mor skal forlate barnet i dets mest sårbare tilknytningsfase som ofte innebærer separasjonsangst bare mor forlater rommet. Som psykolog Katrin Glatz Brubakk poengterte i debatt i NRK P2 28. januar, er det nemlig spesielt uheldig for barnet å bytte primæromsorgsperson akkurat i syv til åtte måneders alder.

Hadde politikerne invitert fagfolk med barnets perspektiv da de bestemte den nye permisjonsfordelingen, ville de kanskje skjønt at det er en dårlig idé å bytte primæromsorgsperson, som oftest er mor, i akkurat denne alderen. 

les også

Pappa: – Er mor bedre forelder enn far?

Dette er spesielt viktig når vi vet at det står dårlig til med psykisk helse blant barn og unge. Politikernes måte å fikse dette problemet er å sette psykisk helse på læreplanen på ungdomsskolen og be lærere som ikke har kompetanse på fagområdet om å undervise i dette. 

Men det som legger det viktigste grunnlaget for psykisk helse er de to første årene i barnets liv. Hvordan det blir ivaretatt med tanke på trygghet, stabilitet og tilknytning er alfa omega for hvordan man blant annet takler stress senere i livet. Faktisk er det flere psykologer som mener at mor og barn ikke bør skilles det første året. Så hvorfor ikke legge til rette for denne stabiliteten som barnet trenger det første året? Hvorfor skal mor bort akkurat når barnet trenger henne mest?

les også

«Hente i barnehagen»-debatten: – Hvor er alle pappaene?

Eller for å snakke et språk politikerne forstår: er det ikke økonomisk lønnsomt i det lange løp å gjøre noe av det vi vet er bra for barnas psykiske helse og for mors helse?

Vi vet at tilknytning og trygghet er viktig for at barnet skal bli godt psykisk rustet, og vi vet at amming er viktig både for barnets og mors helse.

Selvfølgelig er det forskjell på barn; noen er mer robuste og tåler fint et skifte av primæromsorgsperson, mens andre er mer sensitive. Slik er det med voksne også; vi er forskjellige. Noen av oss digger å være hjemme med baby, mens andre vil fort tilbake på jobb, og for noen passer det kanskje best at far er primæromsorgsperson den første tiden.

Vær så snill å gi familiene tiltro til at de i kan fordele permisjonen slik det passer dem. Jeg har fortsatt til gode å møte noen som er for den nye tredelingen av foreldrepermisjonen. Med en slik påtvunget tredeling framstiller politikerne norske menn som noen tafatte, underkuede tøffelhelter som ikke tør å hevde sin rett verken på jobb eller hjemme. Men det er jo helt feil. Norske menn er omsorgsfulle fedre og partnere som setter barnets og mors behov foran sine egne. Jeg tror jeg snakker for de fleste mødre når jeg sier at jeg på ingen måte er imot pappakvote, men mor og barn må få nok tid sammen.

les også

«Hente i barnehagen»-debatten: – Så klart vi skal hente i barnehagen!

Eller man kan gjøre som jeg gjør: å ta ulønnet permisjon. Da får jeg ammet etter statens anbefalinger og jeg får vært der i det jeg har lært er en sårbar tilknytningsfase.

Men jeg mister pensjonspoeng og rett til sykepenger. Det er derfor tydelig at politikerne ikke mener at å ta vare på barnet sitt slik fagfolk mener man bør, er viktig nok. Det er kun lønnet arbeid som gjelder.

Vil du delta i debatten? Send mail til debatt@vg.no!

Kjære politikere, ikke reduser mor til en fødemaskin som kun gjør all den harde jobben. Gi mor og barn nok tid sammen. Prøv å tenke at tiltak som fremmer kvinnehelse og psykisk helse hos barn er bra for befolkningen og økonomisk lønnsomt på lang sikt.

Verdsett den tunge jobben mor gjør med å gå gravid, føde og ta vare på spedbarn. Å ha rett til sykepenger og pensjonspoeng mens man tar ulønnet permisjon for å ta vare på barnet sitt etter statens anbefalinger for amming og psykologers anbefalinger for tilknytning, er et minstekrav. Å ha en permisjonsordning som legger til rette for dette hadde også vært lurt.

Synes du flere bør lese dette innlegget? Del det på Facebook her!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder