SANG FOR OBAMA: Franklin fikk æren av å synge under Barack Obamas innsettelse i januar 2009.
SANG FOR OBAMA: Franklin fikk æren av å synge under Barack Obamas innsettelse i januar 2009. Foto: Ron Edmonds / TT NYHETSBYRÅN

Aretha Franklin (1942–2018): Dronningen er død

MENINGER

Mange gjør krav på trone og krone innen showbiz. Men det fantes bare en Aretha Franklin. Hun var Dronningen.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 16.08.18 16:42

Respekt! Ordet gir seg selv. Det var tittelen på hennes aller første toppnotering på Billboards Topp 100 i 1967. Og det er overskriften på hennes ettermæle.

Aretha Franklin kunne være en obsternasig diva, som glatt overså en servitrise som bare forsøkte gjøre jobben sin; hun gikk ikke av veien for å kritisere kolleger, som da hun tok et oppgjør med «løgnhalsen Dionne Warwick» etter Whitney Housons begravelse, og hun utfordret de fleste med sin langtekkelige fortolkning av den amerikanske nasjonalsangen under Thanksgiving-oppgjøret mellom fotballrivalene Detroit Lions og Minnesota Vikings så sent som i 2016.

Det var i det hele tatt mye Aretha Franklin sa og gjorde som kunne utfordre inntrykket av den folkekjære artisten. Hun var likevel elsket. Av alle.

Relativt tidlig i karrieren, på grunn av sin absolutte suverenitet, fikk hun tilnavnet «Dronningen av soul». Hun sto på de største scener, fikk de fremste hedersbevisninger, solgte flest plater, omgikk tidens superstjerner og presidenter.

Samtidig tok hun del i den folkelige borgerrettighetsbevegelsen – Martin Luther King jr. var en husvenn – hun slet med vekten og et sigarettforbruk som holdt på å koste henne stemmen. Det var heller ingen hemmelighet at unge Aretha var en del av en besværlig amerikansk statistikk; allerede midt i tenårene var hun tobarnsmor, hun utviklet tidlig rusproblemer og levde et liv som var lite forenlig med hennes helsemessige konstitusjon.

Det var kanskje alle disse gjenkjennelige utfordringer fra et faktisk levd liv som gjorde at denne dronningen aldri mistet kontakten med sitt folk.

Selv om hun inntok en opphøyet tilværelse blant verdens celebriteter, så var Aretha Franklin fortsatt skilsmissebarnet fra Tennessee, som vokste opp i Detroit og sang i farens kirkekor. Dronning Aretha glemte aldri hvem hun var, hvor hun kom fra og hva hun ble til.

I ett av de de få personlige intervjuene hun gjorde senere i livet - med magasinredaktør Rob Hoerburger i New York Times - ringer hun tilbake en uke etter at samtalen fant sted for å snakke om det høye antallet ungdommer som dropper ut av skolen. Hun etterlyser engasjement fra hip-hop-miljøet. Bekymret forteller hun at det eneste i livet hun angrer på, er at hun tillot en av de fire sønnene å slutte før endt skolegang.

Denne telefonen tar hun fra turnebussen, og Hoerburger lar seg unektelig overraske av oppringningen, ettersom Aretha Franklin er kjent for sine to fobier: flyskrekk og angst for pressen. Han minnes omstendighetene rundt møtet uken i forveien, et måltid på en fasjonabel New York-restaurant som stadig avbrytes av Tony Bennett, Phil Ramone, Bette Midler, Smokey Robinson og en kaskade Hollywood-kjendiser som «tilfeldigvis» ramler innom.

Så går det opp for ham at den pratesyke kvinnen han har i øret, denne høyt verdsatte artisten, den yngste mottaker av Kennedy Center Awards, den første kvinnelige artist i Rock and Roll Hall of Fame, hun som har mottatt 18 Grammys, solgt 75 millioner album og kåret til Verdens største stemme uansett sjanger, innerst inne er en ensom sjel.

Hun som med rette kan kalles en legende, en brobygger mellom kulturer og kulturuttrykk, uttalt demokrat-velger og Clinton-venn som George W. Bush i 2005 tildelte USAs høyeste sivile utmerkelse, Presidentens Frihetsmedalje, sitter i bussen til Chicago og trenger noen å snakke med. Hva hun søker etter? Jo, kjærlighet. Hun lengte etter en å elske. En kjæreste.

Det er en sårhet i dette, en oppriktighet som har kommet til uttrykk gjennom en 60-årig sangkarriere og som også bidrar til å forklare hvorfor hun har truffet så mange av oss midt i magen. Det er så menneskelig, så ærlig.

Aretha Franklin var velsignet med et usedvanlig musikalsk talent. Forært henne i dåpsgave av Vårherre selv, skal man tro den gudegitte. Hun kom fra en gospeltradisjon, med uttrykksmidler og en rhythm&blues-kultur som i møte med tidens toner utløste en eksplosjon.

Soul ble aldri det samme etter at Aretha Franklin hadde laget sin versjon av Otis Reddings «Respect» og siden ga oss klassikere som «Baby I Love You», «A Natural Woman», «Chain of Fools», «I Say a Little Prayer» og selvfølgelig «Think».

Hennes posisjon som sjelfull dronning var ubestridt. Likevel blir analysen for enkel, i best fall upresis.

Når Aretha Franklin ble den tindrende supernova på artisthimmelen, så var det nettopp fordi hun traff så mange, på tvers av tradisjoner og oppgåtte stier. Det hun tilførte soulmusikken, tilførte hun også alle andre sjangre hun befattet seg med. Altså de fleste. Fra opplagte sidegrener som jazz og blues til pop og rock.

Ingen glemmer likevel det TV-overførte kollektive hakeslapp i salen da Luciano Pavarotti meldte avbud til Grammyfesten i 1998 – og inn på scenen kom Aretha Franklin syngende Puccinis «Nessun Dorma». En bedrift hun gjentok i Philadelphia høsten 2015 da pave Frans besøkte USA. Da var hun 73 år.

Nå har røsten stilnet. Aretha Franklin er ikke mer. Som ved en skjebnens tilskikkelse gikk hun ut av tiden på den samme dag i den samme måned som Elvis. Kongen.

Men større enn tapet av en souldronning, er vissheten om hvilken ruvende gigant i amerikansk populærmusikk som i dag forlot oss.

Det hun kjempet for. Det hun ga oss.

Det hun ønsket seg:

R-E-S-P-E-C-T

Her kan du lese mer om