Hamsunds besværlige fødselsdag

85-årsdagen i Terbovens hytte

MENINGER

Noen dager i forkant av sin 85-årsdag hadde Knut Hamsun igjen besøkt sin kontakt i Reichskommissariatet, G.W. Müller. I en klar forutanelse av den ståhei som ventet, ba han den tyske propagandasjefen hjelpe ham med å gå under jorden til det verste var over.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 25.02.03 13:16

VG-Debatt
Odd V. Aspheim


- Jeg kunne jo ikke på egen hånd gjemme bort Knut Hamsun, har Müller senere fortalt.

Men etter å ha drøftet saken med Terboven ble man enig om å plassere den aldrende asylsøkeren i Reichskommissariatets seilerhytte på Høvik. Der hadde tyskerne også en norsk kokke ansatt, som kunne sørge for den beste forpleining. For sikkerhets skyld ble det også - uten Hamsuns vitende - sørget for at tysk politi befant seg i nærheten, blant annet på et par seilbåter like ved land. Sjefen for det tyske sikkerhetspoliti og sikkerhetstjenesten, SS-Oberführer Heinrich Fehlis, sto for detaljene her.

«Nei! Nei! Nei»

I strålende solskinn ankom Müller denne augustmorgenen, sammen med Fehlis og en fotograf fra et tysk propagandakompani (PK). Med seg brakte de gaver og hilsener en masse, bl.a. fra Quisling, Terboven, Hitler og von Falkenhorst, samt hilsen og et signert portrett fra dr. Joseph Goebbels.

Da besøket ble meldt, hørte de inne fra hytten noen kraftige utrop: «Nei! Nei! Nei!» Det var imidlertid ingen uvilje mot selve besøket Hamsun ytret. Det var bare et spontant utbrudd av frykt for at han med plutselige gjester kanskje måtte innta frokosten med slipset på, noe han helst ville unngå.

Akkurat det ble imidlertid løst tilfredsstillende, og Müller kunne snart overlevere jubilanten hans gaver. Det ble rent gemyttlig etter hvert, der ved bordet på terrassen. For spøk prøvde Müller å nappe til seg en sølvdåse skråtobakk, en rasjonert og ettertraktet vare på den tiden, og som hørte til de oppmerksomheter fødselsdagsbarnet hadde fått. Hamsun ga ham en vennskapelig smekk over fingrene, og bød i stedet frem en annen av sine presanger. Det var Norsk-Tysk Selskaps æresring i gull, som dikteren var blitt tildelt som den aller første: - Ta heller den!

Hamsuns takk til Quisling

Den 8. august, da det hele var vel overstått, satt Hamsun hjemme på Nørholm og skrev takkebrev. Deriblant dette til nå upubliserte, som tretti år senere dukket opp igjen på en auksjon i København:

«Hr. Ministerpresident Quisling.

De har sendt mig et altfor elskverdig Telegram og dertil overveldet mig med Blomster.

Jeg gir mig Æren av at ha vert en av Deres trofaste Mænd fra Begyndelsen, men jeg glemmer ikke at vi hadde let for at følge Dem. De brøytte Vei og bar hele den tunge Børen alene.

Og bærer den enda.

Deres ærbødige

Knut Hamsun.»

Det var PK-mannen Gustav Krucker som foreviget Hamsun i hans innenlandske eksil på Høvik. Lite er kjent om denne tyske fotografens øvrige virke i Norge, bortsett fra at han knep et fargeportrett av Quisling samme sommer. Kanskje ladet han kameraet også med Agfacolor-film under sitt møte med en berømthet som Hamsun? Dersom slike dias skulle komme for en dag, ville det trolig være de eneste fargebilder tatt av dikteren som på sitt vis har fått lide ved at krigshistorien ofte har vært fremstilt i svart-hvitt . . .


---
Artikkelforfatteren Odd V. Aspheim er frilansskribent og forfatter. Kaller seg selv «amatørhistoriker»