DÅRLIG NYTT FOR DE MEST SÅRBARE: Regjeringen vil tillate dobbelt statsborgerskap, men skriver selv at det kan få negative konsekvenser for utsatte grupper.
DÅRLIG NYTT FOR DE MEST SÅRBARE: Regjeringen vil tillate dobbelt statsborgerskap, men skriver selv at det kan få negative konsekvenser for utsatte grupper. Foto: Hallgeir Vågenes

Svikter de sårbare

MENINGER

Det er høysesong for barnebortføringer og tvangsekteskap. Regjeringens forslag om dobbelt statsborgerskap kan gjøre vondt verre.

kommentar
Publisert:

Regjeringen har gjennomført en høring om dobbelt statsborgerskap og vil om kort tid legge frem et forslag for Stortinget. Det er imidlertid god grunn til å være skeptisk til konsekvensene av en lovendring på dette området. Forslaget bør vurderes ut fra hvordan det rammer de mest utsatte, ikke på hvor praktisk en lovendring vil være for ressurssterke verdensborgere.

For kvinner og barn i utsatte situasjoner kan regjeringens forslag om å «avvikle prinsippet om ett statsborgerskap» være med på å gjøre vondt verre. Paradoksalt nok trenger man ikke gå lenger enn til regjeringens eget høringsnotat for å lese om de mulige konsekvensene.

I regjeringens eget høringsnotat kan vi lese at «Dobbelt statsborgerskap kan spille en rolle i forbindelse med tvangsekteskap ved at det blir lettere for den tvangsgiftede og familien å oppholde seg i lengre tid i det landet der ekteskapet inngås». Blant annet fordi det gjør det mulig å oppholde seg lenger i landet. Det vil, igjen ifølge departementet selv, kunne brukes for å holde den utsatte fanget i forkant av ekteskapet for å øke presset eller å holde den tvangsutsatte igjen etter ekteskapet i påvente av graviditet.

De potensielle konsekvensene knyttet til tvangsekteskap og påfølgende seksuelt misbruk er imidlertid ikke nok til at hverken regjeringen eller opposisjonen har avgjørende motforestillinger. Tvert imot er Senterpartiet blant de få som har ytret skepsis mot forslaget. Det er heller ikke bare kvinner som risikerer å bli tvangsgiftet som kan komme dårligere ut med et nytt lovverk. Også hensynet til barn nevnes under et avsnitt om erfaringer fra en lignende lovendring i Sverige.

Høringsnotatet opplyser om at:

«Sverige oppgir at deres muligheter til å gripe inn og beskytte svensker med dobbelt statsborgerskap er meget begrenset når de besøker sitt opprinnelsesland.» og videre at «Svenske myndigheter opplyser at dobbelt statsborgerskap innebærer en økt risiko for bortføring av barn fra Sverige da barnet av og til kan få et annet lands pass uten at begge foreldrene er kjent med det.»

Økt risiko for bortføring av barn. En skulle tro det var få hensyn som kunne trumfe denne risikoen, men i dette tilfellet ser det ut til at risikoen er til å leve med. Det er vanskelig å lese setningene over uten å tenke på de mange avsløringene vi har hatt knyttet til bortføring av barn til koranskoler i foreldrenes opprinnelsesland. Skjebnen som venter mange av disse barna er godt kjent. Strengt disiplin, knallhard religiøs indoktrinering og flere tilfeller av tortur er bare noe av det som har kommet frem.

Allerede rapporterer norske myndigheter om at det er vanskelig å gjøre noe for disse barna så fort de er ute av landet. Derfor jobbes det med å få på plass tiltak som gir norske myndigheter flere verktøy for å hindre denne typen barnemishandling.

I så måte er det et paradoks at et nesten samlet storting samtidig ligger an til å vedta en politikk som gjør situasjonen enda vanskeligere for norske myndigheter. Departementet anerkjenner at det blir nesten mulig å gripe inn i et land der den som oppholder seg er statsborger. Med doble statsborgerskap er det også lett å se for seg at det blir vanskeligere å gjennomføre tiltak for å hindre at de utsatte barna forlater Norge i utgangspunktet.

Statsminister Erna Solberg er en av dem som har forstått disse argumentene. Det er bakgrunnen for at hun i en podkast med Hanne Skartveit sier at hun personlig er mot regjeringens lovforslag. Også i FrP og Arbeiderpartiet er det god grunn til å tro det finnes krefter som er lite fornøyde med å la ressurssterke interessegrupper kjøre gjennom denne saken. Likevel ser det ikke ut til at hverken statsministeren eller noen andre finner saken viktig nok til å ta en kamp de allerede utsatte gruppene som risikerer å komme dårligere ut.

Det er vanskelig å tolke oppslutningen om lovendringen på en annen måte enn at hverken regjeringen eller opposisjonen synes innvendingene er viktige nok til å få betydning for praktisk politikk.

Det er synd. Politikk bør alltid måles på hvordan den slår ut for de mest sårbare.

Her kan du lese mer om