Foto: TEGNING: ROAR HAGEN

Kommentar

Aps kamp for livet

Giske-saken kan skade Arbeiderpartiet for en periode. Mangelen på politikk kan ødelegge partiet for alltid.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

Denne helgen er Aps nylig avgåtte nestleder Trond Giske tilbake etter flere ukers sykemelding. Han taler under Orkland Aps årsmøte, i hjemfylket Trøndelag.

De siste månedene har det meste i Ap handlet om Trond Giske, om varslersaker og #metoo. Men Aps problemer stikker langt dypere. Både i partiet og blant velgerne lurer mange på hva Ap egentlig vil. Partiet mangler den store saken som kan gjøre livet bedre for folk flest.

Ap-Tajik: Avviser at hun deltok i prosessen mot Giske

Gro og kvinners liv

Ap har alltid vært et reformparti. Tenk bare på hvordan Gro Harlem Brundtland i sin tid som statsminister ledet Norge gjennom reformer som endret norske familiers hverdag. Økt foreldrepermisjon og satsing på barnehager ga kvinner helt andre muligheter til å ha både jobb og barn – og det ga menn en større plass i barnas liv.

Etter Brundtland-epoken kom Stoltenberg-epoken i Ap. Jens Stoltenberg styrte Norge gjennom åtte år med rødgrønn regjering. Han administrerte, og det gjorde han godt. Pensjonsreformen er vår tids viktigste reform. Men i likhet med andre av Aps reformer under Stoltenberg, som for eksempel moderniseringen av forsvaret, handlet det om struktur, om fornuftig pengebruk. Rett nok viktige saker for fremtiden. Men ikke noe folk flest merket i sine daglige liv.

Styrket Jonas - svekket parti

Armlengdes avstand

Da Stoltenberg tok over som Ap-leder i 2002, var den intense og engasjerende EU-kampen for lengst over. Partiet hadde nylig lagt bak seg en uforsonlig og vond personstrid mellom Stoltenberg og Thorbjørn Jagland.

Partiorganisasjonen var utslitt. Det var et sterkt behov for samling. Stoltenberg hentet tidligere motstandere inn i varmen. Trond Giske og kretsen rundt ham fikk sentrale posisjoner i den rødgrønne regjeringen. Men Stoltenberg holdt dem fortsatt på en armlengdes avstand, også etter at de hadde kommet innenfor. Han hadde kontroll over dem, og Giske ble en lojal medspiller. Stoltenberg visste hele tiden at Giske søkte makt, og at han var Aps dyktigste nettverksbygger.

Giske og formuesskatten

Giske har alltid vært kontroversiell i partiet, mer på grunn av form enn av innhold. Han er en maktpolitiker, på godt og vondt. Hans mål har vært å komme helt til topps. Helt siden Giske var AUF-leder i 1992-1996, har han og hans etterfølger Anniken Huitfeldt hatt grepet om AUF. Med få unntak har generasjon etter generasjon av unge Ap-spirer blitt en del av Giskes økende maktbase.

Mange fremstiller Giske som representant for venstresiden i Ap. Det er feil. Giskes eneste opprør mot partiets sentrumslinje var da han kjempet mot norsk EU-medlemskap. Senere har han ligget trygt i sentrum av partiet. Han har til og med vært en av ytterst få i Ap som har tatt til orde for å fjerne formuesskatten, et klassisk Høyre-standpunkt.

Giske er en av Aps aller dyktigste debattanter. For et par år siden skrev han bok om skolepolitikk. Ingen som diskuterte temaet med ham, kunne unngå å se engasjementet og viljen til å handle. Han er en politisk kraft av de sjeldne.

Hentet inn de gamle

Det interessante er at konfliktene i Ap ikke handler om politikk. Den handler om personer, og om makt. Og mens Stoltenberg forsto behovet for å holde Giske både innenfor og utenfor på samme tid, lot Støre Giske få fritt spillerom. Det spillerommet brukte han til å styrke sin maktposisjon ytterligere – frem til varslersakene dukket opp. Om Støre forsto hvordan Giske posisjonerte seg, er et åpent spørsmål.

I sin tid som Ap-leder holdt Stoltenberg partiet stramt i tømme. Han var suveren, hadde svaret på det meste. Det var knapt strid i hans ledertid. Partiet ble strømlinjeformet og forutsigbart. Partidemokratiet forvitret. Nye talenter slapp ikke frem. Stoltenberg søkte trygghet. Han ga ikke unge talenter muligheter, men hentet inn gamle travere som Sigbjørn Johnsen og Grete Faremo som statsråder.

Støre og motstand

Støre måtte etablere sin egen lederstil. Han kom inn som en fremmed, med en annerledes bakgrunn enn det tidligere Ap-ledere har hatt. Han kan minne litt om Gro Harlem Brundtland. Hun var ingen typisk Ap-leder for sin tid. Kvinne, akademiker, fra vestkanten, med en annen erfaringsbakgrunn enn forgjengerne.

Hennes styrke var at hun var flink til å knytte til seg de rette menneskene. Solide og tunge folk som Bjørn Skogstad Aamo og Torstein Moland utformet den økonomiske politikken. Thorbjørn Jagland var den gangen en politisk kraft som brakte Aps politikk langt fremover. Martin Kolberg styrte partikontoret på Youngstorget med fast hånd. Brundtland hadde de beste og mest kunnskapsrike til å hjelpe seg.

Hun søkte råd, hun likte å bli utfordret. Og hun syntes ikke det var vanskelig dersom smarte folk var uenig med henne. I motsetning til Støre. Det sies om ham at han ikke liker motstand. At han ikke knytter til seg kapasiteter som kan vise seg å være flinkere enn ham. De fleste av hans nære medarbeidere er mye yngre enn ham. Mange av dem mangler solid erfaring fra partiarbeid. Støre har i stor grad valgt folk som minner om ham selv, ikke folk som kan utfylle det han mangler.

Uvesentlig – som Venstre?

Giske har gitt klare signaler om at han vil kjempe. Jeg tror han er ekstra opprørt over det som har skjedd fordi han føler at Ap er mer hans parti enn Støre sitt. Giske har vokst opp i partiet, har lagt ned all sin arbeidskraft helt siden tidlig i tenårene. Det har ikke Støre gjort. Det kan bidra til at Giske blir mindre innstilt på å føye seg enn han ellers ville vært.

Det er uansett ikke lett å se en farbar vei ut av krisen for Ap. Statsbærende partier har blitt uvesentlige før. Som Venstre. Skal Ap unngå samme skjebne, må partiet finne tilbake til seg selv. Til kjernen. Med mer politisk strid. Uten ødeleggende maktkamper.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder