EINAR GERHARDSEN: Landsfaderen som sa ja til Marshall-hjelpen, NATO og EU, er overraskende nok blitt et idol på ytterste venstreside.
EINAR GERHARDSEN: Landsfaderen som sa ja til Marshall-hjelpen, NATO og EU, er overraskende nok blitt et idol på ytterste venstreside. Foto: VG

Lengselen tilbake til gamle dager

MENINGER

Jeg håper Jonas Gahr Støre ikke hører på alle rådene han får om å gjøre Arbeiderpartiet om til et miniparti.

kommentar
Publisert:

Folk savner 1950-tallet for tiden. Den gangen barna gikk på skole annenhver dag, kvinner var husmødre, mennene jobbet lange dager, familien sto på liste for å få kjøpe bolig, bil, telefon eller en dyr, tollbeskyttet norskprodusert vaskemaskin.

Journalist Mimir Kristjánsson lanserer i dag boken «Hva ville Gerhardsen gjort?» der han foreslår at Ap bør tilbake dit. Med planøkonomi og statlig industrireisning skal velgerne vinnes.

Et vektig argument er at det var mindre arbeidsledighet og forskjell på folk under Gerhardsen. Og det er sant. Vi får mer likhet med denne oppskriften. Bieffekten er at folk flest blir fattigere, og at både Ap og norsk økonomi havner på felgen.

Nå var det heller ikke Arbeiderpartiet og Gerhardsen som fikk arbeidsledigheten og ulikheten til å falle. Det kom i 1940, med tyskerne. De satte kapitalismen ut av spill, kuttet inntektene til dem i toppen og startet byggeprosjekter som ga arbeid til folk som ikke hadde hatt inntekt før.

Etter krigen fikk Ap overlevert nøklene etter tyskerne, som hadde begynt å bygge Årdal verk (som Kristjánsson gir Gerhardsen æren for), frossenfiskindustri, kraftverk, flyplasser og telekom. Historiker Harald Espeli skriver at ødeleggelsene ble overdrevet for å øke sjansen for krigserstatning. Sannsynligvis fikk Norge mer igjen enn vi mistet under krigen. «Gjenreisningen» var i alle fall over nesten før man hadde begynt.

Når Aps planøkonomi ikke ble innført i mellomkrigstiden, var det fordi ingen ville ha det. Ap førte en radikal retorikk som ikke ble fulgt opp i praksis, skriver historiker Einar Lie. Men etter krigen kom det. Nordmenn var blitt vant til å leve under et hardt regime. Kanskje var folk flest fornøyd med å få den fundamentale friheten tilbake. Den økonomiske friheten fikk vi ikke tilbake før 1980-tallet.

Planøkonomien sørget for overinvesteringer som ikke ga ventede resultater. På 1970-tallet var systemet ødelagt. Subsidieringen av den ulønnsomme industrien var omfattende. I noen bransjer var det så ille at det ville vært billigere å sende folk hjem med full lønn betalt av staten.

Full opprydning kom ikke før med Gro, som i venstreorientert historieskrivning har fått skylden for å demontere den sosialdemokratiske æra og velferdsstaten. Men det stemmer ikke. Velferdsstaten har bare blitt større og folk flest er blitt svært mye rikere.

Når et land kjemper seg ut av fattigdom, følger ulikhet. Norge er likevel blant verdens minst ulike land, selv om det ikke er lett å holde ulikheten lav uten effektive grep som revolusjon, krig og hungersnød.

Det vi kan spørre oss om, er om Norge egentlig var mer likt på 1950-tallet enn i dag. Når likheten økte var det fordi markedet var satt ut av spill. Folk fikk ikke lån, staten kunne si nei til bedriftsetablering, det var Einar som bestemte renten og prisene. Samtidig drev Einar en mye mindre velferdsstat. I dag tar vi inn mye av vår økonomiske vekst som skatt som vi omfordeler til folk flest gjennom velferdsstaten. Det gir en mye større omfordelingseffekt, som SSB-forsker Rolf Aaberge har vist.

Mimir Kristjánsson foreslår å bygge opp en statlig skogindustri, fordi naboene våre har satset på skog. Men det er nettopp internasjonal konkurranse som har gjort lønnsomheten så dårlig. I fiskeoppdrett går det bedre, noe som gjør det vanskelig å se behovet for hans forslag om et slags «Statfisk». Det samme gjelder smelteverkene, som håver inn penger. Det er usannsynlig at dette går bedre av at staten overtar. Kristjánsson vil attpåtil ha mer statlig styring i det hundre prosent statseide Statkraft, som han samtidig vil nekte tilgang til markeder for å selge kraften, fordi han sier nei til utenlandskabler. Det er kanskje planøkonomi, dessuten en oppskrift på å svekke en av våre viktigste distriktsnæringer.

Med slike grep vil forfattere gjenreise Ap og svekke høyrepopulismen. Det pussige er jo at det er liten forskjell på folk i Norge og lite høyrepopulisme. Vår populisme er av det mer fargerike slaget, og Frp begynner å bli gammelt nytt. Hele debatten virker å være en import fra USA og kontinentet, som ikke passer særlig godt i Norge.

Morsomt er det, når Kristjánsson tar til orde for å «gjenvinne kontrollen» i Statoil (staten har i virkeligheten full kontroll) for «å bruke selskapet i industriutvikling». For det kan jo faktisk øke ulikheten!

Da ulikheten i Norge begynte å øke i 1980, var det på grunn av oljen som ga økte lønnsforskjeller. Senere fortsatte det med dereguleringen av kredittmarkedene som ga tilgang på mer lån. For pengene gikk til å utvikle oljeleverandørindustrien.

Jeg skulle gjerne spurt Gerhardsen om han ville blitt med på tidsmaskinen tilbake til 1950-tallet. Jeg tror han ville takket nei. Pragmatikeren ville visst at i 2018 må vi satse på en markedsøkonomi som sørger for vekst, kombinert med en politikk som omfordeler rikdommen. Og Gerhardsen hadde jo forresten opplevd fattigdom. Han visste at det ikke var bedre i gamle dager.

Her kan du lese mer om