FEILET: – Påtalemyndigheten må få midler til å innlede forskning på sin egen bevisvurdering. Før det skjer, er jeg redd for at mine kolleger i påtalemyndigheten vil måtte erkjenne at de fortsatt utøver sin vanskeligste oppgave – bevisvurderingen – på tilsvarende måte som de gjorde da de vurderte tilståelsene til Jan Helge Andersen, fetteren til Birgitte og barna i Silje-saken, skriver Asbjørn Rachlew. Bildet viser den nå løslatte Viggo Kristiansen, da han ble hentet av sin far ved Ila fengsel i 2021.

Rettsstaten har feilet igjen

Mange som er opptatt av rettssikkerhet går en tøff høst i møte. Mye tyder på at vi må erkjenne at rettsstaten vår har feilet – igjen. Muligens blir Baneheia-saken den vondeste. Men også Birgitte- og Silje-sakene kan bli vanskelige å se i øynene.

Publisert:
iconDette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

ASBJØRN RACHLEW, politioverbetjent og lærer ved Politihøgskolen og forsker ved Norsk Senter for Menneskerettigheter, UiO

Jeg har selvsagt intet ønske om å snakke ned rettsstaten. Spørsmålet er hvordan vi kan forbedre den. Det skal faktisk en god del til.

Om det var en enkel øvelse, ville vi ikke hatt disse vonde sakene.

Da hadde vi heller ikke hatt den 535-sider lange Bergwall-rapporten (2015) om hva som gikk galt. Hvordan en mann, i sterk rus – sponset av (den svenske) staten – villedet våre rettssystem. Han kalte seg selv Thomas Quick, og selv om han var syk, klarte han å villede oss, syv ganger på rad (!) med sine falske tilståelser.

I min doktoravhandling om «Justisfeil ved politiets etterforskning» (2009) forsøkte jeg å finne svar til hva som går galt, når det går galt med politiets etterforskning.

Utgangspunktet var straffesaken mot Stein Inge Johannessen. Han satt varetektsfengslet i seks måneder, siktet for et drap han ikke hadde begått. Etter tre måneder ringte Stein Inge sin forsvarer og fortalte at han ville tilstå. Forsvareren fikk ham heldigvis på bedre tanker. Drapsmannen meldte seg fire dager før rettssaken mot Stein Inge.

Like «heldig» var ikke Fritz Moen. Han sonet over 18 år – også det med bakgrunn i sine falske tilståelser.

Falske tilståelser er en av flere umiddelbare årsaker til at uskyldige mennesker dømmes, og vil bli et gjennomgående tema i sakene vi må forholde oss til denne høsten.

Heldigvis kan norsk politi svare utfyllende på de grunnleggende spørsmålene vår rettsstat må stille seg: Hva har politiet gjort for å forebygge slike falske tilståelser?

JUSTISMORD? Jan Helge Andersen (t.v.) og Viggo Kristiansen ble dømt i Baneheia-saken i 2002, etter at Andersen tilsto for dem begge, trolig på delvis falskt grunnlag – Rettsstaten feilet, skriver kronikkforfatteren.

Frem til 2001 hadde vi ingen utdanning i avhørsteknikk. Først da ble det utdannet instruktører i avhørsteknikk, og i 2004 ble opplæringen og de nye metodene obligatorisk for alle etterforskere som søkte videreutdanning på Politihøgskolen.

Justisministeren vil altså kunne berolige alle som er interessert, og fortelle hvorfor norsk politi endret sin praksis: Fra en tilståelsesfokusert tilnærming - fundert på erfaring - til en informasjonsinnsamlende intervjuteknikk, fundert i forskning.

Under sitt siste besøk til Norge (2018) undersøkte Europarådets torturkomité endringsprosessen, og omtalte den som et paradigmeskifte for Europa.

Det vil ta tid, men gradvis vil flere rettsstater utdanne et politi som kan se inn i kamera og fortelle hvorfor de har endret sin metodikk. Garantien blir ikke troverdig – og etter mitt syn ikke gyldig – før (a) politiet våger å fortelle hvilke avhørsmetoder de har tatt et oppgjør med, (b) hvilke teknikker de nå trener sitt politi opp i, og (c) dokumenterer sine avhør med lyd-/video -opptak.

Vi skal dessverre ikke lenger enn til Danmark før vi møter et politi som fortsatt har hemmelige avhørsmetoder. Dansk politi har heller ikke innført lydopptak av sine avhør. Jeg mener bestemt å vite at det siste, skyldes det første.

Den primære årsaken til at jeg skriver denne kronikken er imidlertid ikke å opplyse om at norsk politi har tatt betydelige grep for å forebygge justisfeilene som blir tema denne høsten.

Det oppgjøret informerte jeg offentligheten om for 20 år siden. Selv om enkelte kolleger ble sure på meg, fikk snuoperasjonen bred støtte – av påtalemyndigheten og internt i politiet. Senere fikk jeg fem års lønnet permisjon for å forske videre på justisfeil – og hva vi kan gjøre for å forebygge dem.

TRAGISK SAK: Fritz Moen (1941–2005) sonet over 18 år i fengsel– også det med bakgrunn i sine falske tilståelser.

Nå er det på tide at påtalemyndigheten får tilsvarende midler og innleder forskning på sin egen bevisvurdering.

Før det skjer, er jeg redd for at mine kolleger i påtalemyndigheten vil måtte erkjenne at de fortsatt utøver sin vanskeligste oppgave – bevisvurderingen – på tilsvarende måte som de gjorde da de vurderte tilståelsene til Jan Helge Andersen, fetteren til Birgitte og barna i Silje-saken.

Påtalemyndigheten har selvsagt tilegnet seg mer kunnskap om vitne- og beslutningspsykologi. Men kunnskap er ikke nok.

Etter granskningen av tilståelsene til Sture Bergwall, konkluderte vi med at påtalemyndigheten ikke har noen sentralisert metode eller fremgangsmåte når de vurderer bevisene politiet har samlet inn.

Jeg vet ikke hva årsaken(e) er, men meg bekjent er anbefalingen til påtalemyndigheten om å forske på sin viktigste øvelse – bevisvurderingen - ikke fulgt opp.

Da er det kanskje ikke så rart at det ikke utvikles støttende metodikk? Min politikollega Ivar Fahsing fikk sponset sin doktorgrad i beslutningspsykologi. Sammen har vi foreslått en retning for bevisvurdering. Men hvordan påtalemyndighetens jurister faktisk bør gå frem, finner de best ut av selv.

Politiet må fortsette utviklingen, men akkurat nå tror jeg flaskehalsen ligger hos påtalemyndigheten.

Det bør justisministeren gjøre noe med, og bevilge et stipendiat til en av påtalemyndighetens flinkeste jurister.

I den utlysningen må det presiseres at midlene ikke skal brukes til juss. Det kan de til fingerspissene. Målet må være å utvikle en metodikk som hjelper juristene til å identifisere de straffesakene der politiets tanker har låst seg.

Det vil skje igjen – selv om vi må håpe og tro at frekvensen er lavere enn hva den nok har vært.

Publisert:

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no