De norske flyktningene

I årene 1825 til 1910 flyktet en tredjedel av Norges befolkning til USA. Av økonomiske årsaker.

I 1825 la den første båten med norske flyktninger ut fra kai i Stavanger. Båten var opprinnelig en «jakt», ombygget til en «slupp», en liten seilbåt, 16,5 meter lang og fem meter bred, fylt til ripa med 52 voksne og barn. I løpet av de tre månedene den atlantiske overfarten tok, var de blitt til 53.

Passasjerene på «Restauration» var religiøse dissidenter. De utgjorde så godt som hele kvekersamfunnet i Stavanger. De var blitt rettsforfulgt for å ha utført religiøse ritualer som dåp, ekteskapsinngåelse og begravelser og straffet med bøter, fengsel og konfiskering av eiendom.

Men det store norske eksodus startet først 35 år senere, og menneskene som reiste var det vi i dag kaller «økonomiske flyktninger». Nærmere en million nordmenn utvandret. Bare det hungersnødrammede Irland avga en større del av befolkningen. Den norskættede delen av populasjonen i USA i dag, er omtrent like stor folketallet i Norge.

De var lokket av den ennå ikke uttalte oppfordringen og løftet i Emma Lazarus berømte dikt. Den nye Kolossus, som skulle felles inn i Frihetsgudinnen og møte alle flyktningene når de seilte inn mot havnen i New York City: «Gi meg dine slitne, dine fattige, dine kuede masser som lengter etter å puste fritt».

I løpet av de neste 50 årene etablerte det seg norske diasporaer og kolonier over store deler av Nord Amerika. I Midtvesten. På vestkysten. Og i New York City.

Den amerikanske befolkningen var ikke bare begeistret.

«Slusene er åpnet. Stengslene er nede. Vakttårnene er ubemannet. Demningen er skyllet bort. Kloakken strømmer fritt. Europa kaster opp», skrev en av New York-avisene om strømmen av immigranter som rant innover byen.

Langs kaiene sto gjenger som «The Natives» og banket opp og ranet nyankomne. Nordmennene etablerte seg først i de forslummede områdene på det sørlige Manhattan, der Wall Street og finansstrøket ligger i dag, og hvor forholdene– levende skildret i Martin Scorseses film, «Gangs of New York» – best kunne sammenlignes med tredje verden av i dag.

Da broen over East River sto ferdig i 1883, forflyttet den norske kolonien seg over til Brooklyn. Først til havneområdene rundt Red Hook, hvor mange norske sjømenn gikk til grunne i uteliggerkolonien kalt «ørkenen Sur».

Men etter hvert som nye store innvandrergrupper fra Sør-Italia kom inn i området, oppsto det kulturelle og religiøse konflikter mellom de protestantiske nordmennene og de katolske italienerne.

For drøyt hundre år siden begynte nordmennene å flytte på seg igjen, til Brooklyns nye boligområder, Sunset Park og Bay Ridge, lenger ut på sørspissen av Long Island.

Og her dannet de et bomiljø som nådde et norsk folketall av første og annengenerasjons innvandrere, på over 60.000. I flere tiår var områdene rundt Bay Ridge den tredje største norske byen i verden.

Mens resten av de nordeuropeiske innvandrergruppene smeltet inn i den amerikanske befolkningen, beholdt nordmennene språk, kultur, skikker og identitet lenge. Et fremmedkulturelt parallellsamfunn, ville man nok kalt det i dag.

«Hvorfor har nordmennene fortsatt å holde så tett sammen, i motsetning til deres skandinaviske motstykker, svenskene og danskene?» spurte sosiologen Knight E. Hoover i en artikkel publisert i Norwegian-American Studies i 1970.

«Det var i hvert fall helt sikkert ikke for å måtte beskytte seg mot verre fordommer enn det andre skandinaver har møtt. Det er ganske opplagt at det har vært frivillig»

Den norskamerikanske historikeren Odd S. Lovoll som er den fremste akademiske eksperten på området, mener nordmennene i Brooklyn brukte lenger tid på å assimilere seg enn sine landsmenn og kvinner i Midtvesten, fordi de var nærmere hjemmet.

Den norske enklaven var som en forstad til flere norske byer, særlig Kristiansand. Folk reiste frem og tilbake med båten, og etter hvert også fly, mottok oftere besøk og forholdt seg mer til utviklingen i Norge.

Først da Verrazao Narrows-broen fra Bay Ridge og over til det mer landlige Staten Island åpnet midt på sekstitallet begynte den norske kolonien å gå i oppløsning. Mange flyttet over til større boliger og friskere luft på den andre siden. Andre vendte hjem til Norge, hvor tidende ble stadig bedre.

I vinter stengte Nordic Delicacies, den siste norske forretningen som solgte lutefisk og kransekake i Brooklyn. Man skal lete godt for å finne sporene av den tapte, norske sivilisasjonen.

Det er store forskjeller på det USA som tok i mot millioner av flyktninger for hundre år siden, og det Europa som nå ikke vet hvordan det skal håndtere flyktning-tilstrømningen.

USA hadde nok av plass og ingen velferdsordninger. Emigrantene så ikke på seg selv som flyktninger.

Men den store, norskættede befolkningen i USA er en levende parallell til alle innbyggere i dagens Norge. Og en påminnelse om at en gang var også verdens rikeste land et sted å flykte fra.