LETTER: Vi er mange som kjenner flyskrekken gripe tak når vi leser, eller skriver, om flystyrter som med Germanwings 4U9525 for en uke siden.

LETTER: Vi er mange som kjenner flyskrekken gripe tak når vi leser, eller skriver, om flystyrter som med Germanwings 4U9525 for en uke siden. Foto:Ole Spata,Afp

Kommentar

Å fly til en flystyrt

BERLIN (VG) For én uke siden kom nyheten om at et
Germanwings-fly hadde krasjet i alpene på vei mot Düsseldorf. Et par timer senere var det min jobb å ta et Germanwings-fly til Düsseldorf.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Det var rett og slett den raskeste måte å komme seg fra Berlin og Düsseldorf på en tirsdag ettermiddag. Og til Düsseldorf måtte vi. Der skulle Germanwings holde pressekonferanser, der skulle de pårørende møtes og her kunne vi få den mest oppdaterte informasjonen om katastrofen.

Etter å ha sjekket reisemuligheter for tog og bil, ble konklusjonen at vi måtte fly, og det eneste direkteflyet vi kunne rekke var Germanwings.

Spesial: Dette er ofrene fra Germanwings

Nettsidene til flyselskapet var forståelig nok nede i timene etter styrten, og vi kontaktet et reisebyrå som hjalp oss med bestillingen. «Vil dere fly Germanwings nå da?», spurte operatøren. Hun søkte opp billetter til oss og la til «ja, de styrter vel ikke igjen».

Som journalist for VG har jeg flere ganger hatt arbeidsoppgaver jeg har gruet meg til. Å besøke foreldre som nylig har mistet et barn og forteller om sorgen, å stille et pinlig spørsmål på en pressekonferanse eller å ringe på hos noen sent på kvelden for å være sikker på at de har fått muligheten til å svare på beskyldninger.

Forrige tirsdag var jobben å gå om bord i et Germanwings-fly, og kroppen forsøkte å gi meg beskjed om at den var i fare. Håndflatene svettet, kinnene ble røde, hjertet klappet og klumpen i magen vokste.

Men hjernen bestemmer, og hjernen min VET jo at jeg er langt tryggere om bord i et fly enn en bil på motorveien. At rutiner blir ekstra skjerpet etter (det vi da trodde var) en ulykke. At det rett og slett var få steder det var tryggere å være enn i et Germanwings-fly på vei til Düsseldorf.

VG PLUSS: Slik takler du flyskrekken

Vel inne på flyet var det tydelig at jeg ikke var den eneste som kjente på et ubehag. Mange var journalister som oss, på vei for å dekke den samme, tragiske hendelsen.

Den tyske kapteinen forsøkte å berolige før flyet lettet:

«Kjære passasjerer. Som dere sikkert vet, har et Germanwings-fly i dag styrtet i Frankrike. Vi vet ikke hvorfor eller hvordan. Men sammen med min kollega skal jeg sørge for at dere kommer trygt fram til Düsseldorf».

Jeg var ikke mer beroliget enn at jeg felte noen tårer da vi lettet. 70 minutter senere landet vi trygt i Düsseldorf. Selvsagt gjorde vi det.

Og da vi landet fikk vi høre om skoleklassen fra Haltern am See. 16 tiendeklassinger som aldri ville komme hjem fra språkutveksling. Og da kom tårene igjen.

Et flykrasj skjer kanskje sjelden, men når det først skjer etterlater det seg så mange hull. De sørgende klassekameratene vi møtte som ennå ikke fullt ut hadde forstått at vennene aldri kom tilbake.

En far som aldri mer får holde rundt barna sine slik han gjør på det smilende bildet i avisen. Julian (7 md.) og mamma Mariana som aldri kom hjem til Storbritannia. Nygifte Tehrioui (24) og Asmae (23) som giftet seg 3 dager før styrten.

Og etter hvert kom kunnskapen om at det etter all sannsynlighet var et massedrap. En pilot som valgte å sette autopiloten på 30 meters høyde over havet i et område der fjellene er 2000 meter høye.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder