KJØR PÅ: Unge folk – lag barn. Det er ingenting å vente med. Foto: ILLUSTRASJONSFOTO: Lien, Kyrre

Kommentar

Lag unger, kjør på!

Nordmenn får stadig færre unger og selveste statsministeren oppfordrer unge nordmenn og -kvinner til å gjøre det som trengst for å produsere nye samfunnsborgere. Hun har rett. Gjør det. Lag barn. Start tidlig.

Livet er krevende saker. Det er slitsomt. Vi blir slitne. Ungene skal hit og dit, og de må etterses, hjelpes, støttes, krangles med. Du må jekke ned egne ambisjoner. Bli mindre perfekt. Tåle å se litt ufiks ut innimellom. Det blir færre fester, og færre turer til Peru og Tadsjikistan. Budsjettet blir trangere. Du mister selvråderetten, og må kompromisse på alt mulig. Jobben føles i overkant krevende. Kjekling blir normen. Det skal «feires» bursdager (kakebaking, invitasjoner, artige leker, den kuleste piñataen). Og du må si nei til ting du så gjerne skulle sagt ja til.

«Lag flere barn», nærmest bønnfalt Erna Solberg oss i nyttårstalen. Selv føler jeg meg ikke truffet. Jeg, det vi si vi, har fire av sorten. Den første kom for snart 17 år siden, og jeg har vært mer eller mindre konstant trøtt siden 2002. Jeg har for lengst sluttet å følge med på det man så gjerne vil følge med på. Jeg har blitt eldre, og dørstokkmila er blitt til dørstokkfemmila. Jeg er 44 år, kona mi er 45, og vi har for å lette byrden av våre intense (men også ganske forutsigbare) liv endelig gått til innkjøp av robotstøvsuger.

les også

Professor uenig med Erna Solberg: Mener vi skal feire nedgangen i fruktbarheten

Vi er begge heltidsarbeidende og vel så det. Vi bor i en tomannsbolig i Akershus, og jeg er en slags pendler. Det tar fort en time å komme meg på jobb, og tilbake fra jobb. Ungene fyker hit og dit (jeg skulle egentlig sett at de føk enda litt mer hit og dit, men vi lever i dataskjermenes tidsalder), til trening, til vennegrupper og andre aktiviteter. Dagene er strukturerte og rutinepreget, og attpåtil har vi skaffet oss hund, noe som ikke akkurat gjør at fritiden har fått mer preg av spontanitet. Jeg irriterer kona mi litt for mye, og jo, da, hun irriterer meg innimellom også. Men vi er standhaftige. Sender hverandre meldinger om at vi er glade i hverandre, og mener det. Vi sitter ofte med jobbrelaterte «ting» utover kveldene, på hver vår skjerm, i hver vår sofa. Og krangler, uten å si noe, om hvem som skal rydde bordet, rengjøre kjøkkenbenken og ta ut av oppvaskmaskinen når middagen er ferdigspist.

Det går opp og ned, selvsagt gjør det det, men vi er begge lykkelige, tror jeg. Vi elsker ungene våre. Alle fire, like mye. De er av og til helt ufordragelige, og det er rart det går såpass behersket for seg som det tross alt gjør, men stort sett, og mer enn det, er de de fineste skapningene man kan tenke seg. Alt de gjør interesserer meg. Selv dataspillene, fantasylitteraturen og youtuberne interesserer meg en smule, men det er fordi det er de som driver med det, og bare derfor. De eldste har tatt meg igjen på høyden, og tredjemann er på god vei. Jeg digger det. Svære fyrer, er de, og det snart deres tid nå, mens jeg er i ferd med å miste oversikten.

les også

Aftonbladet-kommentator etter Solbergs nyttårstale: – Latterlig

I den mesterlige filmen «Lost in Translation» erklærer Bob, i Bill Murrays melankolske skikkelse, at den mest fryktinngytende dagen i livet er dagen man får sitt første barn. Charlotte, spilt av en den gang purung Scarlett Johansson, svarer: «Nobody ever tells you that.» Bob setter opp et trist smil og sukker: «Your life, as you know it... is gone. Never to return.»

Men så fortsetter han: «But they learn how to walk, and they learn how to talk ... and you want to be with them. And they turn out to be the most delightful people you will ever meet in your life.»

Charlotte svarer: «That's nice.»

Hver gang jeg tenker på denne scenen, kommer tårene. For det Bob sier er hundre prosent sant. Det er sånn det er. De lærer å gå, de lærer å snakke, og det finnes ingen andre mennesker du heller vil være sammen med. De er unga dine, flokken din, folka dine, og det er oss mot resten, iallfall litt, og vi lager våre egne historier og humor, og når en av dem ikke er der lenger – de blir eldre og vil skape sine egne liv og historier – så savner vi dem. På nyttårsaften var vår eldste ute på farten, ikke lange biten unna oss, og da klokken slo 12 og rakettene malte himmelen, savnet jeg å kunne gi ham en klem og si godt nytt år til ham, enda jeg visste at han kom hjem ikke lenge etterpå.

les også

Ernas marsj mot sentrum

Det er bare stas å få og ha barn. Folk må selvsagt bestemme dette selv, men mitt råd er: Få flere av sorten, og begynn tidlig, mens du er i 20-årene. Og regn med at det blir noen tøffe tak og at selvrealiseringen, som i vår tid er blitt noe av en besettelse, tar en annen og mindre individuell kurs enn det man så for seg. Det er ingen grunn til å vente og tro at det kommer en tid som du regner for å være den riktige, for livet er nå – Be Here Now. Det gjelder ikke å høre på etter mitt syn reaksjonære røster som med sukk og skråsikker mine slår fast at det ikke er mulig både å ha et interessant yrkesliv og samtidig ha mange barn. Det går nemlig an.

Og vi vil jo ikke tilbake til tiden da mødrene var hjemme og til nød jobbet deltid, og der han far kom hjem og leste avisen og pattet på pipa før han sov middag og nesten aldri interesserte seg for hva ungene drev på med. Nei, de siste tiårs likestillingsresultater er utvilsomt et stort steg i progressiv retning. Stadig flere lever interessante liv. Samtidig finnes det fortsatt for mange kjipe og stivbente sjefer som stiller for dumme krav, og som ikke tillater den fleksibiliteten som en foreldertilværelse krever. Men de er dinosaurer. Moderne sjefer behandler sine ansatte som voksne folk.

Så det er ingenting å vente på, ingenting å utsette. Som hippiene skrålte: Make babies, not war.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder