Sex, journalistikk og politikk

kommentar
Publisert:
MENINGER

Mange kritiserer pressens dekning av de norske #metoo-sakene. Men uten pressen hadde ikke politikeres seksuelle overtramp blitt avslørt.

#Metoo-kampanjen hviler på modige kvinner som har fortalt sine historier. Vi vet at prisen for å varsle kan bli høy. Mange kvinner har risikert mye. De er heltene i historien.

Men det hadde ikke blitt resultater av kampanjen uten pressen. Det startet med New York Times’ og The New Yorkers avsløring av Hollywood-produsent Harvey Weinstein. Begge publikasjonene skrev om hvordan han har trakassert og forulempet kvinner gjennom mange år. Så kom den første tweeten med hashtag #metoo, og en folkelig bevegelse var i gang.

På samme måte hadde ikke de norske varsler-sakene fått gjennomslag uten pressen. De som sier at sakene ble drevet frem av media, har rett. Hverken Høyre eller Ap har klart å gripe tak i dette på egen hånd. Det var først da profesjonelle redaksjoner begynte å grave i enkeltpolitikeres oppførsel, at partiene for alvor tok tak i sine problemer. Det var først da varslerne ble hørt.

Konspirasjonsteorier

Mange er kritiske til pressens håndtering av disse sakene. Som alle andre mektige samfunnsaktører, skal pressen kritiseres og diskuteres. Men det betyr ikke at vi skal ta seriøst de som nå dikter opp konspirasjonsteorier, som at pressen har politiske motiver, slik at noen partier beskyttes, mens andre tas. Eller at pressen løper maktens ærend, mens sannheten forvaltes av ulike aktører på nettet. Slik er det ikke.

Noen av disse aktørene kaller seg alternative medier. Her finner vi blant annet nettsteder langt ute på høyresiden, finansiert av pengesterke finansfolk. De hopper over grunnleggende presseetiske krav til kildekritikk og dokumentasjon. Og de ser bort fra pressens ansvar for å beskytte den svake parten. Mange av dem har selv en åpenbar politisk agenda. De skyr lite dersom de kan ramme meningsmotstandere.

Ofte viderebringer de rykter. Det kan ikke vi gjøre. Vi må kunne belegge det vi skriver. Det betyr av og til at vi ikke kan skrive det vi antar er sant, fordi vi ikke har tilstrekkelig dekning i form av dokumentasjon eller kilder som kan bekrefte saken. Andre ganger har ikke saken offentlig interesse.

Åpenbare dilemmaer

Vi må også i hver enkelt sak vurdere når vi skal navngi kjente personer som er i politiets søkelys. Det handler blant annet om hvor sterkt saken står, og om vi vet nok om sakens innhold. For eksempel har vi foreløpig ikke navngitt samfunnstoppen i Tromsø, som er siktet for å misbrukt sin stilling til å skaffe seg seksuell omgang med mindreårige.

Det er flere åpenbare dilemmaer i slike saker. Selv om det enkelte mediehus har solide artikler og innslag som står godt hver for seg, kan den samlede dekningen fort bli massiv for den som står i stormen - og for de som står nær. Det er også et problem at offentligheten i liten grad kjenner detaljene i varslene.

Historiens kladdebok

Men kritikerne har ikke vært i stand til å peke på hvordan vi ellers skulle ha løst dette. Skulle vi hatt en oversensor som styrer den samlede mediedekningen i Norge? En overdommer, som står over redaktørene i hvert enkelt presseorgan? Det er en svært dårlig ide. I demokratier skal mediene operere fritt, også når de gransker mektige politiske ledere.

Skulle vi ha fortalt om kvinnene og deres historier, selv om de selv ikke ønsket det? Jeg mener svaret på det er nei. Skulle vi av hensyn til Trond Giske og hans nærmeste ha latt være å skrive om varslene mot ham? Selvsagt ikke. En av Norges mektigste menn kan ikke beskyttes i en slik sak. Det samme gjelder Kristian Tonning Riise, som før helgen trakk seg som Unge Høyre-leder, på grunn av uakseptabel oppførsel mot unge jenter.

Kvinnehatet

I strømmen av #metoo-saker skjer det feil. Som det gjør i alle typer journalistisk arbeid. Det sies at journalistikk er historiens kladdebok. Vi forteller etter beste evne det vi vet nå, ut fra de etiske reglene vi har. På et senere tidspunkt vet vi kanskje mer, og kan fortelle mer.

I VG får vi tips om politikere som har misbrukt sin posisjon. De gangene vi ikke skriver om det, er det ikke fordi vi ønsker å beskytte makten. Tvert om. Ofte handler det om å beskytte dem som er rammet av maktmisbruket.

Vi har et ansvar for at kvinnene som har sagt fra, ikke blir stående ubeskyttet, særlig i sosiale medier. Med det kvinnehatet som råder i noen av kommentarfeltene på Facebook, blir det ekstra viktig å håndtere slike saker forsiktig.

Fyll og sjekking

Mange bagatelliserer nå hendelser som åpenbart er overtramp, og latterliggjør kvinner. #Metoo-kampanjen fremstilles av noen som en nymoralistisk og puritansk bølge. De påstår at dette legger bånd på helt normalt samkvem mellom menn og kvinner. Som om det ikke lenger skal være lov å flørte. Som om spenningen mellom menn og kvinner fra nå av skal være forbudt.

Slik er det selvsagt ikke. Det vi vet om hendelsene det er varslet om, er langt bortenfor flørt og forsøk på sjekking. Overtramp som skyldes fyll og invaderende sjekking er fortsatt overtramp. Fyll er ingen unnskyldning, heller ikke for mektige politikere. Det handler uansett om maktmisbruk.

Pressens viktigste jobb er å avsløre maktmisbruk av alle slag. Og pressens ansvar er å beskytte den svake part.

Denne artikkelen handler om