MAMMAPERM-DEBATTEN: Min overskrift ville vært «tre dager etter at Hedda Karin ble født, lå Silje (20) fremdeles på intensiven og lurte på om hun ville overleve», skriver Silje Klakegg, her med sin da nyfødte datter Hedda Karin. Foto: PRIVAT

Debatt

Fraværende mødre eller tilstedeværende fedre?

Hva skal til for at et barn skal ha det bra? Svart, hvitt eller ulike nyanser av grått? Alt eller ingenting?

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

SILJE KLAKEGG, sosiolog og pedagog. Jobber som miljøterapeut i barnehage.

Da jeg leste VG-overskriften «Tre dager etter at Johannes ble født, var toppadvokat Åshild (39) tilbake på jobb», tenkte jeg at det var fint for henne, men at jeg ikke håper at det skal være mål for mødre framover. Nedover i artikkelen kommer det fram at barnet hadde en far, og at faren var god på både bleieskift, mat, omsorg og tilknytning, og at de hadde en livssituasjon som gjorde dette til en god løsning. Ikke alle har samme mulighetene.

Våren 2007 ble mitt første barn født. Jeg fikk eklampsi og multiorgansvikt i uke 39 av svangerskapet, noe som førte til at jeg ble lagt i kunstig koma dagen før termin, og der lå jeg til Hedda Karin var tre dager gammel. Min overskrift ville vært «tre dager etter at Hedda Karin ble født, lå Silje (20) fremdeles på intensiven og lurte på om hun ville overleve». Jeg skulle ha eksamen uken etterpå, for jeg hadde lest mye om dette å være student og mamma, og fant godt belegg for at de to var en fin kombinasjon. Så kom virkeligheten og gav meg en på trynet.

LES SAKEN I VG+: Tre dager etter at Johannes ble født, var toppadvokat Åshild (39) tilbake på jobb

Hedda Karin hadde det godt. Hun hadde nemlig en pappa som fikk permisjon for å ta seg av henne mens jeg kom meg på beina igjen, så Åshild og jeg har sikkert fulgt opp barna våre like godt i starten av livet. Like lite som at jeg skal ha dårlig samvittighet for å ha blitt syk, skal Åshild ha dårlig samvittighet for å dra på jobb – så lenge barnet blir ivaretatt. Derfor ville jeg heller endret fokuset i denne artikkelen, bort fra mor, for hun var tross alt på jobb, og til far, som tonet seg inn på en baby, så og lyttet til dens behov og sørget for at han hadde det bra, slik babyer skal ha det. Åshild og jeg var heldige som hadde stabile pappaer til barna våre.

Hvis vi stikker fingeren i jorda litt, husker vi kanskje på de som ikke har hatt denne muligheten.

For Åshild og Johannes er ikke unike. De var del av familier som løste en bestemt situasjon på en måte som passet best for dem. Er mammaen Stine (26) med far ukjent, ville barnet vært prisgitt velferdsstaten og mors samvittighet. For Stine, som har fagbrev som helsefagarbeider, har ikke muligheten til å dra tilbake på jobb før barnet er stort nok til barnehagen. Stine trenger lenger permisjon enn Åshild, og det er ikke fordi hun bare ønsker seg litt fri fra jobb. Jobben hennes skal være å ta seg av barnet det neste året. Det er en like viktig jobb som Åshilds. Og en like viktig jobb som Åshilds manns jobb.  

Anne (19) og Stian (20) fikk barn da Anne akkurat hadde fullført videregående skole, og de løser dette ved at Anne får engangsstønad, og så går ut i jobb når far begynner på fedrekvoten. Det betyr ikke at mor mangler ambisjoner, men at hun må legge om på planene sine noen år.

Maiken og Gunnar (38) fikk trillinger. De trenger litt ekstra tid til å hente seg inn etter fødselen, for et av barna var hjertesykt, og alle tre var for tidlig født. De første ukene etter at de kommer fra sykehuset, føler de seg mer som en foringsautomat og bleieskiftsenter enn en familie. Det er godt at de kan være flere om ansvaret, og de skal ikke tenke at de heller burde vært på jobb.

les også

Sølje Bergman: – Hvorfor må man på død og liv tilbake i jobb når man står med den største og viktigste arbeidsoppgaven i armene?

Vi får barn i ulike situasjoner og ulike faser av livet, og vi kan lett la oss farges av det vi tror er det «riktige» tidspunktet å få barn på. Selektiv persepsjon er interessant i så måte, for da jeg var tyve år og nybakt mamma, la jeg bare merke til alle karrieremødrene med høy utdanning, og de som fikset perfekte matpakker og kjøring til aktiviteter, og jeg lot meg påvirke. I ammetåka ble alle inntrykkene ekstra sterke, og jeg følte meg ekstra lat da jeg hørte om mammaer som jobbet noen timer etter at barnet har lagt seg om kvelden, og jeg følte meg ekstra dum da jeg leste om mødrene med viktige jobber, mens jeg ikke engang fikk fullført første året av utdanningen fordi jeg ble syk. Nå er minsten min snart fem år og jeg er ferdig utdannet, så nå kan jeg le av det. Jeg kan til og med tenke noen reflekterte tanker rundt artikler jeg leser om ambisiøse karrieremødre. Jeg tenker at vi alle er ulike, og vi må godta at familier løser hverdagskabalen på ulik måte. Det er så mye som spiller inn. Bosted, nettverk, økonomi, helse, livsstil, og vi skal være forsiktige med å trekke fram de ulike ytterpunktene for mennesker i denne situasjonen. Nybakte foreldre er sårbare, og de skal finne fram i helt nytt terreng, om det så er første eller tredje barnet.

Jeg savner dette perspektivet i debatten: Er virkelig mor fraværende, eller er det far som er tilstedeværende?

Noen mødre må være mor og far samtidig, og noen går gjennom utfordrende samlivsbrudd mens barna er små. Da synes jeg det er fint at de har muligheten til å legge bort jobben en stund uten at de skal føle seg uambisiøse likevel. Dette er en kort stund av livet. Et barn som møter gode, trygge voksenpersoner vil selv vokse opp til å bli gode, trygge voksenpersoner, så det er faktisk ikke irrelevant om barnet har en omsorgsperson som er gode på tilknytning og tilstedeværelse. Hvem denne voksenpersonen er, er derimot irrelevant. Det kommer også fram i artikkelen, men av en eller annen grunn står far i bakgrunnen som en biperson når han faktisk, for denne familien, var en svært viktig person i denne delen av livet. Det var han som gjorde det mulig for mor å dra så snart tilbake på jobb.

les også

Haddy Njie gråt første dagen tilbake på jobb

Det skal alenemødre og syke mødre, unge mødre og arbeidsledige mødre, ensomme mødre og mødre som ikke er gode på å bake ta med seg videre i livet. Vi er forskjellige og har ulike rammer å bygge livet vårt innenfor, og derfor blir det nødvendigvis slik at familiene og deres hverdager også blir litt ulike, uten at dette betyr at det ene er mer riktig enn det andre. Det viktigste må være at hver familie løser det på en måte som er god for barnets utvikling.

Nybakte mødre trenger hjelp til å bygge opp igjen bullshitfilteret, for svangerskapshormoner og ammetåka bryter det ned, og da er det vårt ansvar å legge hånden på skulderen deres og fortelle dem at de må senke forventningene til babytiden. Karrieremødrene i denne artikkelen sier at de ikke angrer på at de prioriterte jobbene sine da barna var små, men jeg ser det ikke som at de sviktet barna. Det de gjorde, var å sørge for en stabil og god familiesituasjon rundt barna i småbarnstiden, på samme, men ulik måte som de andre familiene gjør dette.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder