Unødig trette

MENINGER

Stortingsrepresentant Jan Simonsens søksmål mot Arbeiderpartiet etter Ap-sekretær Hans Marius Johnsens famøse 1. mai-tale har aktualisert behovet for å gi dementier og beklagelser en bedre status som følge av ytringer.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 25.02.03 13:16

Akkurat Nå
Arve Øverby


Ap-toppene, med formann Thorbjørn Jagland og partisekretær Solveig Torsvik i spissen, har stått i kø for å dementere og beklage Johnsens påstander om at Simonsen er homofil og lever sammen med en pakistansk mann. Også ytreren selv har beklaget og innrømmet at han tok feil og ikke burde fremsatt slike udokumenterte påstander.

Under slike omstendigheter - når dementiene og beklagelsene faktisk er bedre eksponert i allehånde medier enn selve beskyldningen - burde det være anledning for domstolen til å avvise søksmålet som unødig trette.

For en unødig trette er dette søksmålet, som så vidt det er opplyst ikke er et vanlig injuriespørsmål etter advokat Per Danielsens vanlige mål, men basert på en påstått krenkelse av privatlivets fred (straffelovens § 390) som hjemler bøtestraff, men som her er omgjort til et sivilt erstatningskrav på ikke mindre enn en halv million skattefrie kroner med hjemmel i erstatningslovens § 3-6.

Argumentasjonen blir omtrent den samme, og det er saksøkte (tiltalte) som må bevise sin uskyld, en mulighet Ap-folket her har fraskrevet seg nettopp ved å innrømme at påstanden ikke bare var urettmessig, men også beklagelig.

Skattefrie kroner

Etter dette kunne man nok trekke den slutning at her har advokat Danielsen en lett match. Men han må nok ta i bruk en betydelig mengde retorikk for å overbevise byretten om at hans klient er berettiget til en halv million kroner for såkalt ikke-økonomisk skade med den begrunnelse at klienten, som han selv sier, handler på vegne av det politiske miljøet. - Man kan ikke trekke folk ned i søla uten å få straff. Det er viktig at det blir satt noen grenser, sier Simonsen som et ekko av sin advokats vanlige argumentasjon.

Og straffen skal altså være en halv million skattefrie kroner til Simonsen.

Søksmålet kunne muligens fremstått som prinsipielt begrunnet uten det overdimensjonerte økonomiske kravet. Men slik det fremstår nå, får det mer anstrøk av å være begrunnet ut fra mindre heroiske hensyn.

Blir Jan Simonsen utsatt for et utilbørlig brudd på privatlivets fred i og med disse ytringene?

Etter vanlig oppfatning i det norske samfunn blir han vel det. Det er antagelig fremdeles slik at det innebærer en utilbørlig beskyldning, urettmessig å bli hengt ut som homofil, generelt sett. Men det bør være anledning til å trekke tilbake enhver ubetenkt eller usann ytring, og oppnå status quo ved det, spesielt som i dette tilfellet der altså dementiet var bedre mediestoff enn den påstått utilbørlige påstand.

Belastende?

Ap-folket stiller altså ikke helt uten argumenter. De vil vel også kunne prøve seg med å snu Simonsens/Danielsens argumenter på hodet ved å peke på en ubehagelig konsekvens av å hevde at det er en belastning å bli nevnt som homofil når man er heterofil.

Det må vel være en tilsvarende belastning å bli nevnt som heterofil når man er homofil, spesielt hvis det i tillegg anføres at man har bopel sammen med det annet kjønn.

Så får domstolen noe å tenke på når den skal avgjøre om det her, alle fakta tatt i betraktning, foreligger en erstatningsbetingende skade?

Advokat Danielsen ville kanskje gjort sin klient en større tjeneste ved å råde ham til å gå til motangrep i de dertil hørende fora på det virkelig utilbørlige i denne saken, nemlig det at totalt irrelevante private forhold blir brukt som argument i den politiske debatt.

En slik tilnærming til saksforholdet ville trolig gitt Simonsen bedre politisk uttelling. Nå har han foreløpig bare oppnådd å trekke på seg trusler om et «motsøksmål» fra de høyst oppegående damer Wenche Lowzow og Karen-Christine Friele for å ha brukt homofil som ukvemsord.

Damene vil ha et tilsvarende overdimensjonert beløp, på vegne av de homofile, men i motsetning til Simonsen anser de en unnskyldning som godt nok.

Skal domstolene beskjeftige seg med dette, eller bør de heller gis anledning til å ta fatt på restansene av alvorlige, ubehandlede straffesaker?