JØDEHAT: – Når jeg, en norsk statsborger født og oppvokst i Norge er redd, da er det kanskje tid for å våkne opp, spør Monica Csango.
JØDEHAT: – Når jeg, en norsk statsborger født og oppvokst i Norge er redd, da er det kanskje tid for å våkne opp, spør Monica Csango.

Monica Csango skriver om det gryende jødehatet: «Ti stille, jøde!»

MENINGER

I USA blir jøder drept. I Norge marsjerer det nynazister  i gatene og i hele Europa bevoktes jødiske barneskoler som festninger. Hatet bekymrer og begrenser den jødiske minoriteten, derfor er Krystallnattmarkeringen i år viktigere enn noensinne.

debatt
Publisert: Oppdatert: 09.11.18 11:48

MONICA CSANGO, journalist, filmskaper og forfatter

Noen sier jeg skal være stille, men jeg kan ikke det,  fordi i Fredrikstad, der marsjerer det nynazister i gatene.

Noen sier jeg skal late som det ikke finnes, men jeg kan ikke det, fordi i Kristiansand får nynazistene ta plass i byrommet.

Noen sier jeg ikke bør skrive, men er det riktig, når det ropes «Fuck jøder» fra norske scener?

Noen gjør meg redd, fordi i Pittsburgh ble 11 jøder skutt mens de gjorde noe så helt normalt som å være tilstede på en gudstjeneste.

Tidligere i år ble franske Mireille Knoll, som overlevde Holocaust, brutalt drept i sitt eget hjem.

Hver eneste synagoge i Europa bevoktes. Fordi man frykter terror. Jødiske skoler i Europa er bevoktet som festninger fordi man frykter terror. Og synagogen i Oslo? Bevoktet fordi man frykter terror.

Jeg sier til meg selv at kanskje, dersom jeg holder kjeft så går dette bort, men det gjør ikke det. Hver eneste dag hører og ser jeg tegn jeg ikke lenger kan ignorere – fordi jeg er ikke «kronisk norsk» ifølge noens definisjoner. Og ser jeg på den såkalte nordiske motstandsbevegelsen sine hjemmesider så er jeg en del av et større «jødespørsmål» som bør utryddes. Dette er de samme menneskene som marsjerte gatene i Kristiansand og Fredrikstad. Fordi jeg som norsk jøde har ikke livsrett, sier de.

Jeg har en åttearmet lysestake her hjemme. Den markerer den tradisjonell jødiske lysfesten Chanukkah som stort sett faller i desember. Lysestaken står på kjøkkenbenken min med en davidstjerne støpt inn. Det er ett av noen jødiske ritualer jeg har likt å overholde, det har vært min glede. Men iår tenker jeg på noe annet:

Hvor kan jeg sette denne lysestaken, tenne den og samtidig sørge for at ingen kan se den?

Skal jeg tenne den og så trekke for gardinene?

Skal jeg la det være? Kanskje dersom jeg lar være å tenne den så får jeg være i fred litt til? Fordi hatet kommer nærmere nå.

Denne uken markeres krystallnatten verden over.

Hvorfor denne markeringen? Natten mellom 9. og 10. november 1938 ble jødeforfølgelsene i Tyskland dramatisk opptrappet: Butikker vandalisert, leiligheter med jøder i ble rasert, beboerne mishandlet. 26 000 jøder ble ført til konsenttrasjonsleire. De knuste rutene i jødiske butikker er opphavet til navnet «Krystallnatten». Glasset som singlet i gatene var  et slags forvarsel på en grusomhet som skulle ramme den europeisk jødiske befolkning med en kraft og ondskap de ikke før hadde opplevd maken til før.

Det ubehaget jeg nå ser er en slags forvarsel, og kanskje kan det være mulig å snu, det krever selvsagt et felles løft både politisk plan og mellommenneskelig. Fordi dette kan vi ikke tåle? Hat henger sammen. Hat er beslektet, hvordan et samfunn tar vare på minoritetene sine er en god indikator på temperaturen på et demokrati.

Når  uskyldige jøder skytes i Pittsburgh og myrdes i  Paris, når jøder er redde i Malmø, København, Stockholm og London – når jeg, en norsk statsborger født og oppvokst i Norge er redd, da er det kanskje tid for å våkne opp?

Jeg har ikke alle svarene, men jeg vet at det ville bety mye for meg å se folk markere Krystallnatten.

Så kanskje, kanskje skal jeg vurdere å tenne den åttearmede lysestaken min i år også. Hvis jeg tør.

Her kan du lese mer om