POPULISME: – I beste fall kan det å hoppe bukk over kompetansekrav føre til en forfriskende ny inngang til et fagfelt, som i tilfelle Knausgårds Munch-stunt. I verste fall kan vi bli sittende med et uforutsigbart oransje hentehår som president i verdens mektigste land.
POPULISME: – I beste fall kan det å hoppe bukk over kompetansekrav føre til en forfriskende ny inngang til et fagfelt, som i tilfelle Knausgårds Munch-stunt. I verste fall kan vi bli sittende med et uforutsigbart oransje hentehår som president i verdens mektigste land. Foto: TORE KRISTIANSEN

Hvor er det blitt av guttungen som påpeker at keiseren er naken?

MENINGER

Hvorfor velges Dronning Sonja eller Karl-Ove Knausgård som trekkplastre på kunstarenaer hvor begge må kunne sies å være på bortebane? Fordi det funker.

Publisert:

HILDE SUSAN JÆGTNES, forfatter

Fenomenet er dessverre ikke et eventyr: En maktutøver fra én arena får ikke-proporsjonal drahjelp av statusen sin og hopper uanstrengt som en loppe over på en annen arena der hun/han mangler kvalifikasjonene som førte til det opprinnelige gjennombruddet.

Ta Donald Trump: En åpenlyst fanatisk og kvinnefiendtlig forretningsmogul og realitystjerne blir amerikansk president. Ta George W. Bush: En amerikansk ekspresident får i pensjonsalderen gjennombrudd med amatørmalerier av prominente politikere og stygge hunder. I vårt eget land blir dronningens monokrome malerier utstilt som hovedattraksjon under gjenåpningen av et kunstmuseum. Og vår mest profilerte nålevende forfatter, Knausgård, får trass manglende erfaring i oppdrag å kuratere en utstilling med vår største maler.

Er vi blitt immune mot hvor frivole og potensielt destruktive slike maktforflytninger kan være? Er det virkelig blitt slik at PR-effekt er viktigere enn relevante egenskaper? Hvorfor lar vi oss lure, og hvor er det blitt av guttungen som påpeker at keiseren er naken?

Sosial makt er som penger: I sin essens verdiløs, avhengig av iscenesettelse for å kunne ha ønsket effekt. En mynt er tilknyttet en sentralbank og gyldig kun i visse geografiske territorier. Sosial makt oppstår i møtet mellom en maktutøver og et villig publikum, som igjen forutsetter et apparat for å iscenesette og markedsføre møtet.

Les videre: Kunstanmeldelse: Mot skogen – Knausgård og Munch

I det amerikanske demokratiet har innbyggerne makt til å velge hvem som skal representere landet overfor utlandet og utføre visse stabsfunksjoner i regjeringen. I sine studier tidlig på 2000-tallet påviste Princeton-forsker Alexander Todorov sin teori om at folk velger politiske representanter ut ifra intuitive førsteinntrykk heller enn dyptgående, rasjonell beregning. Dette forklarer kanskje hvorfor amerikanerne valgte den mildt sagt unyanserte retoriske bulldoseren Donald Trump til å innta landets øverste politiske embete selv når hans opprinnelige makt stammet fra prestasjoner innen big business.

Allerede tidlig i sitt presidentskap har Trump møtt sterk kritikk fra sine egne partifeller og landets juridiske system. Det er neppe kontroversielt å påpeke at Trump har et stykke å gå før han når det intellektuelle og politisk-strategiske nivået som USAs grunnleggere John Adams, Alexander Hamilton og Thomas Jefferson var velsignet med. Men faktum er at de amerikanske velgerne ble intuitivt overbevist om Trumps egnethet fordi han fremsto som noen som kunne «få ting gjort»: I et motløst USA preget av arbeidsledighet og fremmedfrykt trumfet Trumps kjendisstatus og hardtslående persona over hans manglende politiske egenskaper og dømmekraft.

Nordmenn har nok lett for å se det absurde i Trumps opphøyelse til en av verdens mektigste personer, men vi er neppe mindre mottagelige enn amerikanere for den innflytelse og tiltrekningskraft som kjendiser utøver over oss. På TV-skjermen florerer realityserier der vi får se kjendiser gjøre noe annet enn sin kjernevirksomhet, det være seg kokkekunst, dans, villmarkseventyr eller stuping. Og hvorfor velges Dronning Sonja eller Karl-Ove Knausgård som trekkplastre på kunstarenaer hvor begge må kunne sies å være på bortebane?

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Fordi det funker: Med et kjendis-trekkplaster hagler medieoppslagene, og besøkstallene svulmer. Det blir underordnet å spekulere over hvorvidt Munch-utstillingen hadde blitt bedre uten Knausgård eller hvem som skulle vært utstilt i Bergens kunstmuseum i Dronning Sonjas sted – fordi vi uten trekkplastrene hadde brydd oss langt mindre om utstillingene.

Vi oppsøker kjendiser av nysgjerrighet og sensasjonslyst, for å komme nærmere vår tids erstatning for det magiske og guddommelige. Vår villighet til å se bort fra manglende kvalifikasjoner vitner om vårt overfladiske forhold til kompetansekrav. Er det så nøye om vi sender en 18-åring ut i verdensrommet for å fikse en satellitt, så lenge han er en fotballsensasjon? Eller hva om Norwegian lar Kong Harald fly Dreamlinere over Atlanteren for å «booste» passasjertallet?

Les videre: – Hvem må jeg ligge med for å bli anmeldt?

Sistnevnte oppkonstruerte eksempel er utrolig nok inspirert av virkeligheten: Kong Willem-Alexander av Nederland har nylig avslørt at han i 21 år har jobbet som pilot for flyselskapet KLM. Riktignok bare som anonym annenpilot, og dessuten er det all grunn til å anta at Hans Majestet har tilstrekkelige kvalifikasjonene for jobben. Men i altfor mange tilfeller går vi blindt i PR-feller og lar vår kritiske sans gi tapt for kjendissvermerier.

I beste fall kan det å hoppe bukk over kompetansekrav føre til en forfriskende ny inngang til et fagfelt, som i tilfelle Knausgårds kuratorstunt. I verste fall kan vi bli sittende med et uforutsigbart oransje hentehår som president i verdens mektigste land.

Denne keiseren er definitivt splitter naken, og all verdens fingerpekene guttunger på torget har ingenting å stille opp mot demokratiets intuisjonsbaserte idioti.

Her kan du lese mer om