Foto: Tegning: Roar Hagen

Kommentar

Opptur for hardt presset Støre

Fellesforbundet vil ikke skrote EØS, men ha en utredning av avtalen, og alternativer til den. Det er en halv seier for Ap-leder Jonas Gahr Støre som nok oppleves som en full triumf.

Fellesforbundet, LOs største og viktigste forbund i privat sektor, vil altså ikke at Norge skal tre ut av EØS-avtalen. På et særdeles dramatisk landmøte, der nei-fløyen lenge så ut til å ha avgjørende vind i seilene, klarte forbundsledelsen – og indirekte Ap-leder Jonas Gahr Støre – å få et solid landsmøteflertall (300 mot 218) med seg på å forbli i EØS. Det er likevel et nederlag for Støre, fordi det som skulle til er en utredning av EØS-avtalen, hvori opptatt en vurdering av alternativer til avtalen.

Det ville Støre nemlig ikke ha noe av. For Ap-lederen er EØS-avtalen god for Norge, og at det er meningsløst å utrede noe man er for. Men en Støre med mild EØS-panikk ga likevel slutt en slags tommel opp til et utrednings-kompromiss. Og stagget det som ville vært et helt spektakulært nederlag for Ap-lederen.

Mindretallet i Fellesforbundets redaksjonskomité gikk inn for en utredning med sikte på å gå ut av EØS.

Hvis de hadde vunnet frem, hadde de i praksis stilt Støre i en umulig situasjon.

Et nei til EØS i Fellesforbundet kunne fort ha smittet over til LO som helhet. Da hadde EØS-tilhengeren Støre og EØS-partiet Ap havnet i en åletrang aleneposisjon på venstresiden frem mot valget i 2021. Samarbeidspartiene Sp og SV er uttalte motstandere av EØS, og med det mektige LO på laget – Aps viktigste grunnfjell – ville det blitt en tung bør for Støre å fronte Norges helt avgjørende avtale med EU, som han selv var med å forhandle frem tidlige på 1990-tallet.

For de EØS-entusiastiske sentrumspartiene og, ikke minst for EØS-partiet Høyre, ville et slikt scenario vært en gavepakke av de virkelig sjeldne. Nå, derimot, kan Støre vise til at opprøret fra ytre venstre i fagbevegelsen iallfall inntil videre er slått ned. Som forbundsleder og ja-mann Jørn Eggum understreket: Vedtaket plasserer Fellesforbundet tydelig på ja-siden, og mer enn for fire år siden, da ja-fløyen kun vant med tre stemmer.

Heldigvis for Støre, som sliter med personstrid (ikke minst den svært ødeleggende og tilsynelatende evigvarende Giske-saken) og beskyldninger om vingling og etterdilting, klarte Eggum og de andre i ledelsen – blant dem Eggums nestleder Steinar Krogstad – å gi den hardt prøvede partilederen et kjærkomment pusterom. Krogstad ledet redaksjonskomiteen, og den tidligere SV-eren leverte i forkant av avstemningen en tordentale mot nei-til EØS-linjen. «Splittende og ytterliggående», lød karakteristikken mot mindretallet, som han mente gikk lenger enn både Sp og SV i EØS-motstand.

Men landsmøtets vedtak om ikke å kreve en utmelding av EØS, medfører knapt at det mektige LO-forbundet har et glødende kjærlighetsforhold til avtalen. Tvert i mot: Problemene med sosial dumping, ulovlig innleie og allmenne cowboytilstander i utsatte deler av arbeidslivet – bygge- og transportbransjen er spesielt utsatte – er omfattende og dypt bekymringsfulle. I landsmøtets vedtak heter det at «EØS-avtalen har skapt problemer i det norske arbeidsmarkedet. Det dreier seg både om konflikter mellom norske reguleringer og EØS-retten og om sosial dumping og lavlønnskonkurranse».

For Støre er dette en marsjordre om at Ap fremover må stå for en aktiv og tydelig arbeidslivspolitikk med brodd mot «høyreregjeringen» og NHO, som av landsmøteflertallet utpekes som hovedfienden. Men Støre og Ap må også være mer proaktive i det å bekjempe uønskede utslag av EØS-avtalen. Det betyr at det vil bli stilt klare krav til Ap og en fremtidig rødgrønn regjering om å bruke det såkalte handlingsrommet i EØS, og ikke være den lydigste jenta i EU-klassen på å innføre direktiver som byr på utfordringer for den norske arbeidslivsmodellen.

Da Jonas Gahr Støre ble Ap-leder forsøkte han å sette arbeidslivspolitikk på toppen av agendaen, og knyttet til seg folk på «gølvet» i fagbevegelsen i håp om å gjenreise Ap som arbeidsfolk naturlige partivalg. Støre foretok en retorisk venstresving sammenlignet med det forrige regimet, og ga på denne måten atskillige innrømmelser til kreftene som har motstand mot sosialdemokratisk ansvarlighet og samarbeidspolitikk som sitt politiske DNA (intendert ordspill). Men han har likevel aldri klart å fronte kampen mot sosial dumping og ulovlig innleie i arbeidslivet, og har således gitt initiativet til både Senterpartiet og ikke minst til ytre venstre-partiet Rødt.

Under Støre har Ap gått på det ene valgnederlaget etter det andre, og han har aldri klart å vinne tillit i partiets bakland, tross sine noe forserte bestrebelser for å fremstå som en «ekte» sosialdemokrat.

Støre rammes dessuten av en populistisk vind som treffer «eliten» midt i fleisen, i land etter land. Sosialdemokratiske partier over hele Europa er alle hardt rammet av denne tidsånden, selv om det er markante unntak fra denne megatrenden, ikke minst i Portugal og i Spania, og delvis i våre naboland.

Med Fellesforbundets gledelige avvisning av den uansvarlige ut av EØS-linjen, har Støre nå en gyllen anledning til å komme på offensiven i saker som er helt avgjørende for Arbeiderpartiet. Han må gjenreise Ap som det naturlige partiet for såkalt vanlige folk i vanlige jobber, men samtidig med en klar brodd mot populisme, proteksjonisme og nasjonalsjåvinisme.

Om han er den riktige mannen til å klare dette, er derimot et mer åpent spørsmål. Hadde Rødt & omegn vunnet frem på Fellesforbundets landsmøte ville nok konklusjonen både her og der vært at Støres lederfremtid hang i et særdeles tynt snøre. Han har per nå ingen direkte utfordrere, men klarer han ikke å gjenvinne autoriteten som har preget så å si alle Ap-ledere fra Gerhardsen til Brundtland og Stoltenberg, så kan dette fort snu. Fellesforbundets vedtak gir ham et pusterom. Han har drøye to år på seg nå.

Det er bare å brette opp armene, som det av og til heter i LO.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder