DYR VS BILLIG: Da jeg konfirmerte meg i 1995, leide mamma en nydelig Øst-Telemark-bunad til meg. En sånn koster mellom 30 000 og 70 000. Til høyre mitt forsøk på å gjenskape konfirmasjonsbildet, i en festdrakt jeg kjøpte for 600 kroner på Finn i forrige uke. Foto: Arne Hatlen / Thomas Aune

Kommentar

Hurra for billig-«bunaden»!

Har du arvet, fått i gave eller hatt råd til egen bunad? Så heldig du er! For alle oss andre finnes det heldigvis rimeligere festdrakter.

«Å kalle det festdrakt, masseprodusere den i Kina og fremsnakke den som likeverdig til en bunad, er i beste fall historieløst. Det er ingen menneskerett å eie en bunad. Bunaden skal være noe helt spesielt, og prisen reflekterer de mange hundre timene med håndarbeid som ligger bak hvert enkelt plagg», skrev Aina Knudsen i denne ukens mest leste leserinnlegg i VG.

Bunads(debatt)-sesongen er med andre ord i full gang, ikke minst synliggjort av den allestedsværende bunadsgeriljaen.

Knudsen har rett i flere ting. Bunad er noe helt spesielt. Det vet både de som har en, og de som ikke har en. Og prisen reflekterer det.

Men ikke alle er så heldige å ha familie med sterke tradisjoner. Ikke alle har en bunad som kan gå i arv i generasjoner. Ikke alle har en bestemor som broderer og syr, eller foreldre som kjøper bunad i gave til deg når du konfirmeres.

Ikke alle kan eller vil ta seg råd til å betale 20 000 for en bunad. Eller 64 000, som Telemarksbunaden jeg fant på Finn i går. Prisen er for øvrig uten sølv.

– Ingen menneskerett å eie bunad

Da er det fint det er kommet alternativer på markedet. Det er rett og slett veldig bra at flere får tilgang og mulighet til å skaffe seg en drakt som er så viktig for nasjonalfølelsen, for å føle seg inkludert, føle tilhørighet og samhold på nasjonaldagen og ved andre store anledninger. At et festplagg gjøres tilgjengelig for flere.

Bare bunad er bunad. Men festdrakter er også festplagg.

Slik var det ikke på 90-tallet.

Tenk deg for eksempel at du er 14 år, og skal konfirmeres. Du skal stå foran alle elevene på trinnet ditt, og hele slekta og familien til alle elevene på trinnet.

Tenk deg at det atpåtil skal skje i bunadsbygda Bø i Telemark, og du er den eneste som ikke har bunad.

Det går sikkert bra, tenker du, jeg trenger ikke bunad, jeg.

Men så nærmer den store dagen seg, og så er du visst ikke så tøff likevel. I alle fall var ikke jeg det, som 14-åring.

Et par uker før min egen konfirmasjon fikk jeg plutselig kalde føtter på valget mitt om å ikke kjøpe bunad. Jeg kunne ikke være den eneste i blomstrete kjole likevel.

Mamma visste råd. Mammaer gjør som oftest det. En knapp uke før den store dagen fikk hun leid en fin Øst-Telemark-bunad til meg, og jeg kunne smile til fotografen, familie, slekt og venner i bunad. Som alle de andre. Slikt er nå en gang viktig for en 14-åring.

Langtidsvarsel: Slik blir 17. mai-været

Bunadspresset har ikke akkurat blitt noe mindre siden den gang. Neida, man burde ikke bry seg om hva man har på seg. Jada, kjoler, dresser og drakter er også fint. Jeg har selv fungert helt i fint i kjole i mange år.

Men bunaden står sterkere enn noensinne. Ifølge en undersøkelse fra meningsmålingsinstituttet YouGov føler 4 av 10 norske kvinner på bunadspresset. Noen forteller til og med at de unngår 17. Mai-feiringer fordi de ikke har bunad.

Hva slags nasjonaldagsfeiring vår har vi egentlig fått da?

Slik unnslipper du bunadspolitiet

Selv om enkelte er bekymret for at billigbunadene skal ødelegge den norske bunadstradisjonen, er det lite som tyder på at bunaden står for fall.

Så kan man jo undre seg over at bunadsprodusentene ikke har kastet seg med på utviklingen selv, og heller forsøkt å tviholde på på monopolet sitt. Er det så vanskelig å se for seg at de også kunne ha laget noen rimeligere varianter? Noen enklere bunader med færre sting, broderier og kniplinger, for dem med tynnere lommebok? Modeller det er enklere å lage selv?

Det var jo bare et tidsspørsmål før noen så dette potensialet i å gjøre festdrakter tilgjengelig for massene, slik det har skjedd med absolutt alle andre goder vi mennesker har kunnet skaffe oss opp gjennom. Vi bør ønske rimeligere varianter velkomne, slik vi opp gjennom tidene har ønsket velkomne billigere biler og sykler, mobiltelefoner og ferieturer.

Så fremt de er produsert, sydd, montert og brodert på en etisk og miljøvennlig måte, selvfølgelig.

Og la oss bare avblåse den såkalte bunadskrigen her og nå. Jeg tror ikke dette såkalte bunadspolitiet er så mange og så strenge som overskriftene i mediene gir inntrykk av. I kommentarfeltene er folk stort sett enige om at man må kle seg som man vil, og etter evne. Og jeg tror ikke at noen som er så heldige å ha bunad, tenker at den bunaden blir mindre fin av at noen av oss andre har festdrakt.

Bunaden er et politisk plagg

Jeg har for øvrig fortsatt lyst på min egen Telemarksbunad. Jeg er stolt av Bø og fylket mitt, og fremsnakker Telemark så ofte jeg får mulighet. En dag føler jeg forhåpentligvis at jeg har råd til en ekte bunad.

I mellomtiden har jeg nå kjøpt meg en festdrakt på Finn. Jeg vet ikke hvor den kommer fra, men jeg kjøpte den for 600 kroner av en hyggelig dame på Toten. Den er langt fra like flott og forseggjort som en ekte bunad, den har hverken broderier eller sølv.

Kvelden i kveld skal jeg, i likhet med de 40 prosentene av det norske folk som har bunad, bruke på å stryke skjorta. Jeg kommer heller ikke til å få det til.

Helt strøken og rynkefri blir den ikke uansett, kommer vi til å tenke når klokka nærmer seg 21, før vi smått om sen legger ned strykejernet og gir opp.

Det er jo ikke hvordan vi ser ut og hva vi har på oss som er viktig, når vi skal ut i gatene og feire Norge og 17. mai. Den får heller bare være litt krøllete, den skjorta.

Synes du flere burde lese denne? Del den på Facebook her!

Flere kommentarer av Trine Saugestad Hatlen kan du lese her:

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder