MGP-boikott er en feig løsning for posører

Norske artisters boikott av den internasjonale Eurovision-finalen i Israel er en slapp posørhandling, som ikke hjelper noen. Og ingen vet dette bedre enn boikotterne selv.

SUZANNE AABEL, sionist og journalist

Madonna er samtidens største, globale homoikon. At norske tabloider lager hysteriske overskrifter om honoraret hun får for å spille i den internasjonale MGP-finalen i Tel Aviv er å gjøre den såkalte «debatten» om Israel og Palestina nedrig, ignorant og – ikke minst – forstyrrende.

I stedet for å snakke om lønna til en innflytelsesrik artist kunne de heller fokusert på hva hennes nærvær vil bety i et område av verden hvor det er forbudt å være homofil – bortsett fra i Israel.

Men dette skitnes til av begreper som «rosavasking» og «glittervasking», som kan oversettes med at «jødene vasker bort palestinsk blod med champagne og glitter». Men hvis man er så hjernevasket at man tror at «apartheidstaten» Israel har pakket sine skjulte og morderiske hensikter inn i noe vi andre ser på som fremtidshåp, skjønner jeg godt at man signerer et boikottopprop i affekt.

Men det Mari Boine, Razika, Marthe Valle, Honningbarna og andre radikale boikottentusiaster (deriblant over 60 homoorganisasjoner!) behendig glemmer når de trassig insisterer på å boikotte et av verdens største kulturarrangementer, er at palestinske skeive flykter i frykt for sine liv til Israel, og at de forteller om fengsling, utpressing, tortur og drap i landene de rømmer fra.

Etter mange år som deltager i denne debatten har jeg erfart at ingen av dem jeg har forsøkt å føre dialog med har villet høre – for det å tale Israel til fordel er for dem det samme som å være imot Palestina. Men det er ubegripelig for meg som rasjonelt, tenkende individ at man ikke ser at gjentatte boikotter og statiske solidaritetsaksjoner ikke bare er fåfengte, men også skadelige for dem man ønsker å hjelpe.

Mange sammenligner – av usmakelig årsaker – Israel med Sør-Afrika under apartheid. Nå tok det pinlig lang tid før vi alle var med på å boikotte Sør-Afrikas apartheid-regime, men da det hele var over og landet skulle ha det store oppgjøret, hva valgte de? De opprettet Sannhets- og forsoningskommisjonen i 1996.

De valgte samtaler, tilgivelse, åpenhet. De valgte å tenke fremover, de valgte å tenke løsning, ikke videreføring av konflikt.

En boikott er ikke en løsning – det er sementering av gamle ideer i en region som desperat trenger nye.

Dessverre er mange artister, aktivister og samfunnsdebattanter ideologisk blinde, uansett hvilken side vi befinner oss på. La oss være ærlige: Razika, Mari Boine, Palestinakomiteen, MIFF – og undertegnede. Vi er alle fjols som ikke snakker sammen, men forbi og over hverandre, og vi hjelper ingen. Så la oss gjøre det vi alle vet at vi både bør og må: forandre taktikk.

I stedet for å være rigide varianter av vår respektive budskap må vi snakke, tenke stort og bygge håp. Frigjøre oss fra indoktrinering, bekjempe stigmaer og knuse myter – og jeg utfordrer Palestinakomitéen til å gjøre det jeg nå forsøker å gjøre: ikke tenke på eget rykte, men på andre menneskers faktiske liv.

Søk å være helter for flere enn egne medlemmer.

En boikott rammer ikke Israel, den rammer faktisk boikotterne og dem boikotterne insisterer på at de vil hjelpe. I stedet for å stå på scenen i Tel Aviv og nå 190 millioner tv-seere over hele verden med et solidarisk budskap, i stedet for å ytre, lytte og lære, velger boikotterne å si: «Nei, den muligheten vil vi ikke benytte oss av. Det er mer effektivt å sitte hjemme og kjefte!». Det er arrogant og selvopptatt å la være å gå i dialog med dem som ønsker å høre på kunsten din, for ikke å snakke om at et kunstnerisk kall er helt meningsløst om det ikke brukes der det faktisk kan ha en funksjon.

Å kun forholde seg til én part i en konflikt man hevder man brenner for er nytteløst for et Palestina som trenger dere. For vi har faktisk et felles mål, både raddisaktivistene og denne skrivende sionisten: en tostatsløsning, hvor alle religioner og livssyn, hvor kvinner og menn, skeive og streite, lever side om side i velfungerende demokratier.

Nå må vi høre, se, reise, bidra, synge, danse, og støtte oppunder de positive kreftene som er i sving fremfor å sverte dem med utdaterte teorier som stammer fra en tid da jødene faktisk ble forsøkt utryddet.

For vi vil ikke at det eneste lysglimtet i denne boikotten skal være ytterliggående røster som lederen i partiet Alliansen sin frydefulle latter over at alle nå brått er enige med ham.