Kommentar

Stemmen og støyen som forandret Norge

Av Jane Throndsen

Foto: Waller, Astrid

Som VG-spaltist hadde Ari Behn en ekstraordinær evne til å formidle med penn og pensel. Smart og varm, intenst tilstedeværende, følsom og modig, skriver redaktør Jane Throndsen.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Fra 2012 til 2013 skrev Ari Behn en fast spalte i VG Helg. Under vignetten «Stemmen & støyen fra London» nedtegnet han sin betraktninger om livet, kunsten, kjærligheten – og samfunnet rundt oss. I 2016 var han kort tilbake i spaltene, med «Aris verden». Hver tekst ble presentert med hans egne illustrasjoner.

Ari Behn tok sitt eget liv 1. juledag. Han ble 47 år gammel.

Med de pårørendes samtykke publiserer vi på nytt ti av tekstene han skrev for VG Helg:

les også

Ari med egne ord – ti spaltetekster fra VG i årene 2012–2016

Pluss content

De handler om kunstnerforbilder og prisen for å være annerledestenkende. Om kommentatorfeltenes forbannelse, terror og ekstremisme. Klesjåleri og ungdommelig overmot. Norsk folkesjel, Petter Northug og klassetilhørighet. Bowie, Mozart og fotballfeber. Utendørssex. Om å leve i et ytre eksil og få kjenne på latterliggjøringen.

Og ikke minst det å kunne gripe livsøyeblikkene – gjennom små og store opplevelser fra tiden han bodde med familien i London.

Ari leverte varene. Støy og ståk, akkurat det vi ønsket oss. Hver uke.

Det vil si: Det var en gang det virkelig holdt på å gå galt.

Jeg hadde jogget til jobben og svelget siste rest av svevestøv fra en av byens mest trafikkerte veier, da jeg kastet meg inn dørene i Akersgata 55 på selveste deadline-dagen – den viktigste dagen i uken. Det er da sekundene teller, alle i redaksjonen har høyt hår, høy puls, og konsekvensene er katastrofale hvis vi sender sidene fra VG Helg for sent til trykkeriet.

Jeg hadde fortsatt blodsmak i munnen da jeg kom kattevåt ut av dusjen i garderobeanlegget i VG-huset.

Da gikk alarmen. Telefonen ringte fra dypet av løpesekken min.

Det var Ari Behn fra englenes by – Los Angeles. Han hørtes ut som om han hadde bedrevet tung poesi hele natten, at han hadde klatret til toppen av Kilimanjaro med for lite oksygen, da han hvisket frem:

«Denne gangen klarer jeg det ikke, jeg klarer ikke å levere.»

Han hadde reist, han hadde hatt våkenetter, han hadde jobbet seg halvt i hjel.
Jeg kjente jeg ble likblek og måtte støtte meg til vasken. Det var kun en liten time til vi skulle sende det som senere skulle bli «Årets magasin» i trykken.

«Hva?!» ropte jeg.

«Vi har ingen plan B, vi har ingen saker som kan slenges på. Det er total krise om vi kommer på gaten med to blanke sider. Hent noe frem fra skrivebordsskuffen. Skriv et dikt!» hylte jeg før linjen ble brutt.

45 minutter senere kom et dikt og en av de beste tekstene Ari Behn skrev til VG Helg – historien om ham og svirebror Per Heimly med sitt ungdommelige overmot på gangsterpub i London.

Ari. Meget god til hverdags – og genial når det gjaldt.

Han leverte tekster med støy og ståk og en unik evne til observere verden rundt seg. Han hadde en ekstraordinær evne til å formidle med penn og pensel. Smart og varm, intenst tilstedeværende, følsom og modig.

Ari utfordret grenser - jaktet ytterpunktene. Han berørte, beveget og satte sinn i kok. Han gjorde oss alle litt mindre likegyldig. Sånn forandret Ari Norge. Med støy og en helt særegen stemme.

Stemmen og støyen har takket for seg. Og vi takker ham: Ydmykt åpen, irriterende høyrøstet, herlig uforutsigbar. Og aldri, aldri kjedelig.

Jane Throndsen,

redaktør Feature/VG+

Les også

Flere artikler

  1. Raus med skrytet

  2. – Vi må tørre å prate om selvmord

  3. – Det ordner seg ikke for snille barn

  4. Hvorfor skal unge møtes med «korrigerende konsekvenser»?

  5. Kongens tale

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder