Vi trenger mer folkeopplysning om selvmord

Menn i større grad enn kvinner betrakter psykiske problemer som uforenlig med en ønsket mannsrolle med selvkontroll, selvbeherskelse og handlekraft. I ytterste konsekvens kan en slik mannsrolle være med på at menn gir opp livet.

BJØRG AFTRET, forfatter og journalist
GUDRUN DIESERUD, forfatter og psykologspesialist

Knut Erik Holm var 56 år, familiefar og utenrikssjef i NRK, en vellykket mann på mange måter da livet plutselig buttet. Søvnløse netter og tiltagende grublerier gikk dessverre ikke raskt over. Fortvilelsen over alt han i egne øyne ikke lenger var herre over og mestret, endte med at han tok sitt eget liv.

Er det mulig å forstå hans selvmord, eller andre selvmord der det tilsynelatende ikke mangler på muligheter til å finne andre løsninger på en opplevd krise enn å ta livet av seg?

Vi har i høst gitt ut boken «Om jeg hadde visst… Historien om et selvmord». Fra vår side er boken ment som folkeopplysning, derfor er teksten utformet slik at historien om Knut Erik Holms selvmord er flettet sammen med faglige refleksjoner rundt det som skjedde.

Etter at symptomer på utbrenthet og depresjon ble altoverskyggende, og en intens kamp mot de indre «demonene» som ifølge ham selv ikke lyktes, ble han akuttinnlagt i psykisk helsevern. Få dager etter utskrivning, og med dårlig planlagt overgang til poliklinisk behandling, tar han livet av seg. Han var pasient i 23 dager.

Selvmord er fremdeles et tabu-område, selv om det snakkes og skrives om på en åpnere måte enn bare for et tiår siden. Likevel er det forbundet med så mye skam at ens nærmeste tar livet av seg at noen velger å tilsløre dødsårsaken. Vi tror at dette for mange kan bli en tilleggsbelastning til en allerede usedvanlig belastende situasjon. Derfor etterlyses med rette større åpenhet om ulike årsaksforhold til selvmord. Ikke minst etterlyses informasjon knyttet til det faktum at menn er overrepresentert i selvmordsstatistikken i hele den vestlige verden, mens kvinner i større grad enn menn gjør selvmordsforsøk.

Vi forsøker å tegne et bilde av en såkalt vellykket mann der selvmordet kommer som en total overraskelse på den nærmeste familie. Dette er ikke noe ukjent fenomen, men kanskje mindre omtalt enn selvmord knyttet til for eksempel langvarig psykisk sykdom. Likevel husker sikkert de fleste enkelte omtaler av det som av og til betegnes som «lyn fra klar himmel»-selvmord. Uansett så må forståelsen av menns selvmord sees i lys av den rådende mannsrollen.

les også

Menns smerter

Vi har kunnskap om at menn i større grad enn kvinner betrakter psykiske problemer som uforenlig med en ønsket mannsrolle, der styrke, selvkontroll, selvbeherskelse og handlekraft er trekk mange menn bruker for å beskrive akseptert maskulinitet. Gutter og menn er underrepresentert i psykisk helsevern, jenter og kvinner har tradisjonelt på en helt annen måte tillit til at det hjelper å snakke med noen om psykiske plager og andre livsproblemer. På denne måten vil mange menn stenge for muligheten til å legge problemene på bordet og be om hjelp, enten det er fra familie, venner eller fagpersoner. I ytterste konsekvens kan en slik mannsrolle være med på at menn gir opp livet.

Noen elementer i utviklingen av personlighetstrekk er med på å forklare selvmord. Sentralt i dette bildet er en selvfølelse som er basert på å beherske ulike problemer knyttet til oppveksten, uten tilstrekkelig åpenhet og nærhet fra voksne. Det er selvfølgelig ikke slik at det er noe galt i å klare mye alene, og for de fleste går det bra, men for noen menn blir selvfølelsen i for stor grad sårbar for det som oppleves som nederlag.

Sett utenfra kan det være vanskelig å oppfatte at situasjoner de fleste menn takler uten å gå til grunne, for enkelte bokstavelig talt betyr at livet ikke er til å holde ut. Summen av en rekke uheldige aspekter knyttet til mannsrollen er med på forklare at menn topper selvmordsstatistikken og at voksne menn skjuler, også for sine nærmeste, hvordan de egentlig har det. Det gjelder å holde maska, uansett hvor mye tankespinn og kaos som herjer bak fasaden. Det å ha en psykisk lidelse, eller psykiske problemer, kan for noen kjennes uforenlig med den personen de mener at de må være.

les også

Dette sliter gutta mest med

For å få ned selvmordsraten blant menn, så må vi ta inn over oss at gutter kan trenge aksept for at maskulinitet bør inneholde åpenhet for hele aspektet av følelser, og at det ligger styrke i å kunne snakke om vanskelige ting. Samtidig må vi være årvåkne overfor jenter, så ikke prestasjonspresset er med på å skyve dem over i en mer negativ maskulin væremåte. Handlinger som kan skape smitteeffekt, som selvmordstanker/-handlinger via Instagram omtalt av NRK i det siste, er alarmerende.

Det at menn generelt er mindre vant til å snakke om følelser enn kvinner, kan være medvirkende til at selvmordstanker ikke formidles. Dette gjelder også om menn er i kontakt med psykisk helsevern. Spesielt utfordrende vil det være å oppnå en behandlingsallianse med menn som føler hele sin eksistens truet av det de opplever som et psykisk sammenbrudd. Dette må både behandlere og pårørende være oppmerksomme på. For å få fram eventuelle destruktive tanker bak en tilsynelatende mestrende fasade, må helsevesenet på en helt annen måte enn det som ser ut til å være vanlig ta med pårørende i behandlingen. Dette er spesielt viktig der det foreligger selvmordfare, og det er problematisk å få til en åpen kommunikasjon mellom pasient og behandler. Enhver ytring i retning av å gi opp livet må tas alvorlig av behandlere, og pårørende må involveres på en aktiv måte. Dette er også noe vi omtaler, og som vi tenker er av betydning for pårørende til pasienter i psykisk helsevern.

At vi årlig har rundt 600 selvmord i i Norge, og at vi ikke har sett en nedgang til tross for flere Handlingsplaner mot selvmord, må vel bety at ulike tiltak fra blant annet helsemyndighetene ikke har vært tilstrekkelige? Vi bare spør.